De ti industribud

Fellesforbundet mener at "De ti industribud" til sammen vil danne grunnlaget for ny vekst i norsk industri. Norge som en nasjon med høy veldferd, er helt avhengig av en betydelig industribase i framtida.


De ti industribud
Et Norge uten industri blir et fattigere samfunn. Fellesforbundet vil derfor at det utvikles en industripolitikk, som gjør:


1.    at industrien er for alle.

2.    at utvikling av ny industri står på skuldrene av den industrien vi allerede har.

3.    at vi utnytter våre naturressurser og vår fornybare energi industrielt.

4.    at industrien bygger på faste ansettelser og ansattes aktive medvirkning.

5.    at ansatte får nødvendig kompetansepåfyll

6.    at ny teknologi utvikler industrien og gir rettferdig omstilling 

7.    at staten bidrar til reelt samspill og partnerskap mellom forskning, utdanning og industri

8.    at staten bruker eierskapet aktivt og målrettet

9.    at offentlig innkjøp bidrar til innovasjon, utvikling og et seriøst arbeidsliv

10.    at industrien har gode rammevilkår


Et Norge uten industri blir et fattigere samfunn. Fellesforbundet vil derfor at det utvikles en industripolitikk, som gjør:

1.    at industrien er for alle
En konkurransedyktig industri må ta alle samfunnets menneskelige ressurser i bruk. For å kunne utvikle våre industribedrifter må vi sikre et størst mulig mangfold blant de ansatte. Ansatte med bred og ulik erfaring må kombineres med ny og spiss kompetanse. En bedrift i global konkurranse trenger både kvinner og menn, folk i alle aldre, ansatte med ulik sosial og kulturell bakgrunn og med nye språkkunnskaper.
Industrien er av de mest mannsdominerte næringene vi har i Norge. Gammeldagse forestillinger om møkkete, tunge, ensformige arbeidsplasser gir den fortsatt et ufortjent dårlig rykte. Samtidig er kunnskapen om hvilke muligheter industrien kan tilby ikke gode nok. Fellesforbundet mener industrien må rekruttere fra hele befolkningen. Det er sløsing med talent og ressurser å ikke legge godt nok til rette for dette.
En bedrift som jobber godt med IA og HMS er ofte også god på å inkludere og involvere sine ansatte.  Skal industrien rekruttere og beholde flere minoriteter, om det er kvinner, personer med nedsatt funksjonsevne eller flyktninger og innvandrere er det viktig med en bedriftskultur som er inkluderende og som har et godt arbeidsmiljø. De virksomheter som ser likestilling og likeverd som en konkurransefordel, som gir alle likeverdige muligheter, er morgendagens vinnere. Det fremmer innovasjon og konkurranseevnen.

2.    at utvikling av ny industri står på skuldrene av den industrien vi allerede har
Norge kan ikke bli best på alt. Vi må satse mest der vi allerede har fortrinn og bygge opp under samarbeid på tvers av bransjer, klynger og verdikjeder. Næringspolitikken må evne å legge til rette for å videreutvikle de bransjene og bedriftene vi allerede har, hvor vi i dag har høy kompetanse i hele verdikjeder - på alle nivå og i alle ledd. Nye produkter og nye bedrifter skapes oftest som avleggere av eksisterende bedrifters markedskunnskap og kompetanse. Tiden er inne for å kople de klyngene hvor vi har ledende kompetanse i dag med andre klynger hvor vi også er i verdenstoppen. Fellesforbundet vil at det legges til rette for opprettelsen av et «Toppindustrisenter» hvor ulike klynger og næringer kan møtes til potensielt samarbeid, hvor de små og store kan lære av hverandre og utnytte infrastruktur til felles beste. Bedriftene må samarbeide når de kan og konkurrere når de må.
Nyskaping i småbedrifter og gjennom grundere er viktig, men realiteten er at mesteparten av innovasjonen og de nye arbeidsplassene kommer i, og i tilknytning til, eksisterende bedrifter. Det er ikke så rart, siden det å ta utgangspunkt i eksisterende industrielle miljø og omstille dette til nye produkter eller næringer er enklere enn å måtte bygge opp et industrielt miljø eller kultur på nytt. Det er viktig at politikken og virkemiddelapparatet forholder seg til denne realiteten.

3.    at vi utnytter våre naturressurser og vår fornybare energi industrielt
Norges fortrinn som produsent av store mengder fornybar energi må utnyttes industrielt. Norsk industri ble bygget opp på tilgangen til vannkraft. Sterkt nasjonalt eierskap og hjemfallsretten har vært og er viktige forutsetninger for å lykkes.  Effektiv industriell utnyttelse av de store energiressursene vil også være avgjørende i framtiden. Prosessindustrien foredler energiressursene til eksportprodukter som metaller, biomasse og mineraler. På den måten eksporteres vår fornybare energi i fast form til det globale råvaremarkedet.  Det må være et mål å øke innenlands foredling av disse ressursene. Det gir høyere verdiskaping, og passer godt med vårt teknisk avanserte og kompetente arbeidsliv. Også i videreforedling er energi en viktig råvare.
Tilgang på kraft til stabile og forutsigbare priser er viktig for industriell utvikling. Energieffektivisering, økt kraftproduksjon og et forsterket linjenett er de viktigste tiltakene for å bedre tilgangen på kraft og sikre stabile priser.
Norske industriprodusenter har et fortrinn i den globale konkurransen ved at produksjonen er basert på fornybar energi. Det er en fordel, både for miljøet og norsk industri, at det gjøres livssyklusanalyser ved innkjøp og valg av løsninger. Dette må utnyttes langt mer og bedre enn i dag.
I årene som kommer skal vår bruk av fossil energi reduseres kraftig, og erstattes av energi produsert fra fornybare kilder. Det krever kontinuerlig utbygging av ny fornybar energi. Det må både gjøres gjennom forbedring av eksisterende vannkraft, og ved utbygging av nye energikilder, som bioenergi, solenergi og vindkraft. Norge er som vannkraftnasjon ledende på fornybar energi og satser mye på forskning på andre fornybare energikilder. Flere forsknings- og utviklingsprosjekter bør ende i kommersielle produkter og tjenester. Fullskala test- og demonstrasjonssentre som kan kvalifisere norske leverandører til å ta del i det store globale markedet må prioriteres.

4.    at industrien bygger på faste ansettelser og ansattes aktive medvirkning
Den norske arbeidslivsmodellen må følges opp i praksis. Faste ansettelser, medarbeiderinvolvering og bedriftsdemokrati gir mest verdiskaping, produktivitetsvekst, innovasjon og nyskaping.
Den norske modellen med likeverdig dialog er vårt fremste fortrinn og ressurs. Ikke bare samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene er viktig, men også samspillet i bedriftene mellom ledelse, funksjonærer, ingeniører og fagarbeidere. Hovedavtalen og tariffavtalene bereder grunnen for et godt samarbeid. Den norske modellen er nøkkelen til høy produktivitet og omstillingsevne. Selvstendige fagarbeidere med høy kompetanse sier ikke bare ifra når de ser at noe kan gjøres annerledes og bedre, de gjør det bedre. Et arbeidsliv med respekt for erfaringsbasert kompetanse stimulerer til utvikling og innovasjon. Det er en gjensidig sammenheng mellom produksjon og innovasjon. Vi har utviklet en arbeidslivskultur med selvstyrte arbeidstakere hvor erfaringsbasert kompetanse og samspill mellom fagarbeidere, funksjonærer og ledelse på den enkelte bedrift har ført til bedrifter med høy produktivitet-, innovasjons- og omstillingsevne.
Lokal lønnsdannelse, produktivitetsorientering og høy organisasjonsgrad fører til stabile bedrifter med høy grad av involvering og kunnskapsoverføring. Dette er avgjørende for innovasjon og utvikling av god bedriftskultur.


I kjølvannet av finanskrisen har flere europeiske land aktivt åpnet for innleid og midlertidig arbeidskraft til lavest mulig kostnad. Dette trenger seg på også i Norge. Det vil gi et "gammeldags arbeidsliv", basert på løsarbeid og lave timelønnskostnader, med tilsvarende høye kontrollkostnader og tap av produktivitet og konkurransekraft. Faste ansettelser forhindrer dette og gir trygghet for involvering og medarbeiderdrevet innovasjon. Forutsetningen for et organisert arbeidsliv er at vi har bedriftsstrukturer med et klart arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrep. Dette er i ferd med å pulveriseres gjennom outsoursing, bemanningsselskaper, nullprosentkontrakter og liknende. Fellesforbundet vil ha en bred politisk gjennomgang av disse utfordringene og jobber kontinuerlig for å styrke det organiserte arbeidslivet.

5.    at ansatte får nødvendig kompetansepåfyll
God kompetanse og livslang læring er forutsetninger for at norsk industri skal være produktiv og konkurransedyktig i et internasjonalt marked. Norge kan ikke konkurrere på lønnsnivå, vi må konkurrere med kompetansen til de ansatte. Norge har blant verdens beste fagarbeidere. Disse er selve nøkkelen til at norske industribedrifter kan levere produkter som er konkurransedyktige målt mot land der kostnadene er lavere. I Norge løser høykompetente fagarbeidere arbeidsoppgaver som i andre land løses av ingeniører. For å få til dette er vi avhengig av en god, offentlig skole som utdanner dyktige fagarbeidere, gode lærlingeordninger og tett og godt samarbeid mellom skole, skoleiere og bedriftene.
Flere unge må velge yrkesfag og enda flere må ende opp med fag- eller svennebrev. Men dette er ikke tilstrekkelig. Fordi den teknologiske utviklingen skjer så raskt er det også betydelig behov for etter- og videreutdanning for å oppdatere og utvikle kompetansen. Derfor er gode tilbud om utdanning for arbeidstakere som allerede er i arbeid en viktig forutsetning for å lykkes som en industrinasjon. Som en høyere yrkesfaglig utdanning må fagskolen bli en enda viktigere arena for etter- og videreutdanning for fagarbeidere. Slik kan vi sikre at bedrifter får den kompetansen de etterspør og at enkeltpersoner får muligheten til å utvikle sine ferdigheter. Skal fag- og yrkesopplæring, på alle nivåer, fremstå som relevant må partene i arbeidslivet ha avgjørende innflytelse i utviklingen av fagene. Koblingen mellom skole og industri må styrkes. Det må etableres regionale læringsfabrikker der næringsliv og utdanningsinstitusjoner samarbeider om å utvikle og dele kompetansebyggingsprosjekter.
 
6.    at ny teknologi utvikler industrien og gir rettferdig omstilling
Norsk industri er avhengig av høy kompetanse for å konkurrere i det globale markedet. Det er en konkurransefordel og en viktig årsak til at vi er gode til å omstille oss. God og riktig utdanning og livslang læring/læring på jobb styrker produktiviteten og hever kvaliteten. Samtidig blir vi som samfunn bedre i stand til å kunne utvikle og benytte ny teknologi, som igjen er selve kjernen i hvordan vi skal få mer klimavennlige løsninger. Skal industrien levere morgendagens produkter, må de ansatte kunne håndtere ny produksjonsteknologi.

I Norge har vi en godt innarbeidet arbeidslivskultur der vi snakker sammen for å løse
utfordringer. Den selvstendige, kompetente arbeideren utvikler og bidrar daglig til smartere
løsninger, produkter og arbeidsmetoder. Videreutvikling av denne kulturen for samarbeid vil
effektivt bidra til at industrien kan både håndtere og lykkes med digitalisering og robotisering.

God omstilling må være rettferdig omstilling. Reelt partssamarbeid og
medvirkning i omstillingsprosesser er en forutsetning for å skape forankring for nødvendige
endringer. Velferdsstatens sikkerhetsnett, bedriftsdemokrati og Hovedavtalens bestemmelser
gir tryggere rammer for omstilling. Svekkelser i lover, regelverk og samarbeidsforhold vil
påvirke evnen til omstilling. Det er når vi i samfunnet og i bedriftene drar i samme retning at vi kan få til de gode resultatene. På den måten legger vi grunnlaget for et bærekraftig og
rettferdig samfunn, med fulll sysselsetting og gode arbeidsplasser for alle.

7.    at staten bidrar til reelt samspill og partnerskap mellom forskning, utdanning og industri
Staten må bidra til reelt samspill og partnerskap mellom forskning, utdanning og industrien og bruke målrettede virkemidler for å stimulere til verdens mest miljø- og klimavennlige industri.  Mange norske bedrifter opererer i markeder med store muligheter og hvor kravet til endringstakt og innovasjon er stor. Andre bedrifter opplever fallende markeder, hvor omstilling og nytenkning er nødvendig. Felles for disse bedriftene er at de har godt kvalifisert arbeidskraft, men mangler ofte tilgang på langsiktig kapital for omstilling og teknologiutvikling. Det er hull i det offentlige virkemiddelapparatet for utvikling og omstilling av større og modne bedrifter, som igjen har en underskog av små og mellomstore leverandører.


Næringsrettet forskning må prioriteres, og innsatsen må rettes mot næringer der vi har ledende posisjoner, som marin og maritim sektor, offshore-petroleumsnæringen, fornybar energi, klimaeffektive bygg og skogbaserte næringer. Gjennom forskningsprogrammer og støtteordningene til bedriftsintern forskning og utvikling må koblingen mellom den erfaringsbaserte kompetansen og forskning ute i bedriftene styrkes mer.


Det statlige virkemiddelapparatet for miljøteknologi har vokst seg stort, men er likevel utilstrekkelig. Flere bedrifter og bransjer må på banen. Fellesforbundet mener Innovasjon Norges, SIVAs og Norges forskningsråds og Enovas virkemidler i større grad må ses i sammenheng, og de må skape arenaer på tvers av næringer.
Industripolitikken må bygge videre på kompetanse vi har. Vi må styrke de regionale miljøene og å oppnå effekten gjennom samarbeid mellom bedrifter som bransjemessig og geografisk er nært knyttet til hverandre.

8.    at staten bruker eierskapet aktivt og målrettet
Det er nødvendig at strategisk viktige bedrifter beholder en sterk forankring i Norge. I en stadig mer globalisert verden vil dette få enda større betydning fremover. Med hovedkontor følger gjerne stabsfunksjoner, forskning og utvikling, forretningsutvikling osv, noe som gir viktige ringvirkninger.  Det er hovedkontoret som tar beslutninger om produksjon eller innkjøp fra underleverandører, og som velger strategiske leverandører av rådgivning og finansielle tjenester. Det er i de langsiktige valgene at nasjonaliteten i eierskapet kan ha betydning. Derfor trenger vi et synlig og førende nasjonalt eierskap i våre strategiske næringer.
Vi har få store private industrielle eiermiljøer eller kapitaleiere i Norge som har vilje og evne til å sikre nasjonalt eierskap i store og strategisk viktige bedrifter. Dersom vi skal sikre dette innenfor våre strategiske industrigrener er det ikke noe realistisk alternativ til en eller annen form for statlig medvirkning.


Fellesforbundet har derfor lansert et forslag om en aktiv statlig eierskapsmodell som kan bidra til å sikre nasjonalt eierskap i strategisk viktige bedrifter i industrien. Det er en modell som også kan stimulere privat norsk kapital til å investere mer her. Det er viktig at staten kan handle raskt og uavhengig når det er behov for oppkjøp og nedsalg. Derfor bør det være et eget selskap som forvalter slikt eierskap. Selskapet må ha frihet til å kjapt snu seg rundt. Det må være et eget styre.  Ansvarlig statsråd vil derfor ikke ha ansvar for den daglige forvaltningen av de selskapene det investeres i, men for at formålet med eierskapet realiseres. Stortinget må vedta de politiske retningslinjenene.  

9.    at offentlig innkjøp bidrar til innovasjon, utvikling og et seriøst arbeidsliv
Det offentlige har et viktig ansvar som en stor innkjøper. Fellesforbundet er opptatt av at offentlige anskaffelser skal gjennomføres på en slik måte at det fremmer det seriøse arbeidslivet, skaper tillit til forvaltningen av samfunnets økonomi og bidrar til en sunn konkurranse fri for kriminalitet og sosial dumping.
Det offentlig må være en krevende og modig kunde. Innkjøpsmakten må bidra til innovasjon og klima- og miljøvennlige løsninger i verdenstoppen. Den må  også brukes på en slik måte at satsning på kompetanse gir fortinn foran lavlønnsstrategier. Bare slik kan vi sikre at norsk industri får konkurrere på like vilkår på alt fra store infrastrukturinvesteringer til forvarsinnkjøp.

10.    at industrien har gode rammevilkår
De samlede rammevilkårene må bidra til å utvikle og tiltrekke seg industri. Industrivirksomhet innebærer ofte store og langsiktige investeringer både i anlegg og kompetanse. Mange bedriftseiere kan velge mellom ulike land når de skal vurdere nye investeringer. For å beregne lønnsomheten av slike langsiktige investeringer er både rammebetingelsene i dag, og forutsigbarheten i årene framover avgjørende.


Alt som påvirker kostnadene og inntektsmulighetene for bedriftene utgjør til sammen de rammebetingelser de har. Det er ikke bare skatte- og avgiftsnivå, men også andre lover og regler som på ulike måter regulerer driftsmulighetene. Rammebetingelser omfatter også det offentlige byråkratiets effektivitet og et rettssystem som fungerer rettferdig og forutsigbart. Det handler også om det sosiale sikkerhetsnettet som tilbys. Offentlige støtteordninger og hvordan stat, kommune og fylker tilrettelegger for industrivirksomhet er avgjørende i den globale lokaliseringskonkurransen. Hvordan lønnsoppgjørene gjennomføres er også en del av bedriftenes rammebetingelser.


Uventede endringer i rammebetingelsene vil bidra til å redusere forutsigbarheten og øke risikoen ved industrielle investeringer. Fellesforbundet mener derfor det er avgjørende at endringer drøftes med partene i arbeidslivet, eller reguleres mellom partene, og at det gis tilstrekkelig tid til å områ seg når det skal gjøres endringer.

Plakat for "De ti industribud"

Flyer for "De ti industribud"