Jørn Eggums åpningstale

Gode venner – kamerater!

Dette er mitt femte landsmøte. En skulle tro at man ble vant til det. Men jeg kjenner fortsatt at jeg overveldes. Dette er større enn stort. For en åpning, for et felleskap. Vi er virkelig sterkere sammen!

Mange av dere jobber ute på verksted. Vi er nå i et politisk verksted. Her skal vi sveise, snekre og lodde sammen politikk. Som former framtiden.

En arena for at tillitsvalgte skal blir hørt. En arena for demokrati og samfunnsutvikling. En arena for folk som bygger landet. 

Det er et stort ansvar dere har i dagene som kommer. Tillit-delen i ordet tillitsvalgt kommer slettes ikke av seg sjøl, Det er en relasjon som må bygges over tid - og forvaltes gjennom resultater. Det er dette som gjør vårt landsmøte så spesielt. For vi skaper politikk som påvirker. Som gir resultater.

Som gjør at medlemmene våre ute ser at vi er til for dem og familiene deres.

Vi har gjort så mye de siste årene. Men likevel er det ikke vanskelig å vite hvor jeg skal starte. Foodora – våre syklende kamerater.

Fordi kort tid etter at Transportarbeiderforbundet ble en del av Fellesforbundet, så kom den første konflikten - streiken i Foodora. Den sterke historien om stolte syklister som tok kampen. Nydelig illustrert i filmen vi så under åpningen.

Jeg har kalt det den trolig viktigste streiken i dette tiåret. Ikke fordi den direkte berørte så mange. Den var viktig for de medlemmene det gjaldt. Men enda viktigere:

– streiken var plogen som kan ha pløyet veien for veldig mange andre.

For arbeidslivet vårt er i endring. Hva som er en jobb og hvordan man får den.

Skjer på helt nye måter.  Ikkje bare i Norge, men i hele verden. I europeisk fagbevegelse har vi sett motløshet. I møte med denne nye hverdagen.

Man har ikke gitt opp - men det er ikke langt ifra heller.

Så skjer det noe, dere. Og det er så vakkert. 102 sykkelbud langt oppi nord – organiserer seg. I jobber som er så ekstremt preget av aleinearbeid, tar de kampen. Skaper et samhold.

-         For en tariffavtale.

-         For rettferdige lønns- og arbeidsvilkår.

-         For at en jobb fortsatt skal være en jobb. 

Alle norske politikere følger med, norske arbeidsgivere følger med, hele Europa følger med. Moralen er høy – det etableres sykkelverksted - de er synlige i bybildet. Flere medlemmer kommer til. Streiken vokser. Utvides.  

Og etter 32 dagers konflikt – så skjer det. Foodora signerer tariffavtale.

Våre flotte medlemmer med klubbleder Espen i front. Har vunnet!

Dette blir jeg blir rett og slett rørt av…. 

En seier som er så uendelig viktig. I et moderne arbeidsliv. For Fellesforbundets framtid i et moderne arbeidsliv. For seriøsiteten i norsk og internasjonalt arbeidsliv. Eg er så utrolig stolt over dere, over oss. Tusen, tusen, tusen takk!    

Kamerater! Slagordet til årets landsmøte er bare så treffende:

Sterkere sammen.

 

Også i 2016 ble vi sterkere sammen. For vi glemmer aldri hotellstreiken.

De gule vestene over hele landet. Kampen for at også de som jobber i hotell og restaurant skal få lokal forhandlingsrett.

Det burde være en sjølfølge i Norge i 2016 at en skulle ha en tariffestet rett til å forhandle lønn på egen bedrift. Men sånn var det ikke. For maken til tverre arbeidsgivere har vi aldri møtt. Men de måtte gi seg til slutt. Vi fikk forhandlingsretten.

Er det èn opplevelse fra våren 2016 som virkelig sitter på netthinnen min, så er det møtet med de mange streikende utenfor hotellet like borti gaten her. Hub heter det.

Da jeg kom bort til dem da den over fire uker lange streiken var over for å gratulere dem, stod de streikevakter. De var ikke klar over at streiken var over.

 

Da jeg smilende rakte fram armen for å gratulere, ble jeg møtt med

"nei, nei, Jørn Eggum, du må snu, du må snu, du må ikke bli her, du må bort å forhandle videre. Stå på, for konflikten den skal vi vinne".

Maken til entusiasme slik den utenfor Hub har jeg knapt møtt. Flest kvinner og med utenlandsk bakgrunn. Slike medlemmer rører langt inn i hjerteroten på en forbundsleder.

Kamerater!

Fellesforbundet ble stiftet 8.mai 1988. På dagen 31 år seinere vedtok Norsk Transportarbeiderforbund å slutte seg til Fellesforbundet. Da klubben til Lars Johnsen slo for siste gang, så var det med en klang både av vemod og stolthet.

Vemod - fordi et tradisjonsrikt forbund, med sin historie helt tilbake til 1896, det opphører.

Stolthet - fordi vi hadde gjort en beslutning som vil tjene arbeidsfolk i Norge. Transportarbeiderne går inn i et større og sterkere forbund.

Det hadde vært en lang prosess før våre to forbund fant sammen. Det var også de som advarte mot å forsøke med Fellesforbundet. To forbund med to ganske ulike strukturer, ville ikkje gå bra. Skeptikerne tok feil. Det gikk bra. Utrolig bra.

Til alle dere som kommer fra Transport. Reis dere, slik at vi ser dere og kjenner styrken og varmen fra gode tillitsvalgte. Velkommen til oss!

Kamerater!

Denne landsmøteperioden har på mange måter også vært krevende. Tenk fire år tilbake. Det var oljeprisfall. Innstramminger over en lav sko. Mange mistet jobbene sine. Forbundet mistet medlemmer.

Men, gode venner, det har snudd seg. Derfor er eg så utrolig glad for at vi har reist oss igjen. Da vi var samlet til landsmøte for fire år siden hadde vi 102 273 yrkesaktive medlemmer. Litt mindre enn fire år seinere - dagen før Transportmedlemmene kom inn i forbundet - hadde vi 102 274 medlemmer. Altså ett medlem mer.

Og så kom Transport med sine i underkant av 20 000 medlemmer. I dag er vi over 163 000 medlemmer i Fellesforbundet.  

Hvert år i denne landsmøteperioden er det i snitt over 15 000 arbeidere som har meldt seg inn i forbundet. De har sett og har blitt overbevist om at de står sterkere sammen med andre.

De fleste kommer likevel ikke av seg sjøl. Godt organisasjons- og rekrutteringsarbeid må til. Det gjøres en kjempemessig rekrutteringsjobb i hele vår organisasjon. Og ikkje minst opplever vi det blant ungdommen.

Jeg vil særlig trekke fram og takke ungdomssekretærene. Dere har bevist at dere var tilliten verdig da landsmøtet for fire år siden vedtok at det skulle etableres en valgt ungdomssekretærordning i forbundet. Takk skal dere ha alle sammen.

Gode venner!

Som i de to siste årene av den forrige landsmøteperioden, har vi i hele denne perioden hatt en blå regjering. Erna Solberg-regjeringen.

Den var tøff i starten. Gjorde alvorlige endringer i arbeidsmiljøloven. Gav store skattelettelser til de rikeste. Bygde ned næringspolitikken. Så kan vi vel si at politikken har blitt noe daffere. Mindre aggressiv. Det er ikke den samme spruten over regjeringsgjengen.

Men ikke glem - den fører høyrepolitikk. Det er en blåblå gjeng som styrer. Som i sin regjeringserklæring trekker fram verdien av å være uorganisert. En regjering som snakker vel om det organiserte arbeidslivet, men som i praktisk politikk gjør svært lite for å heine om det og styrke det.

Denne regjeringen, kamerater, den er vi nødt til å bli kvitt!

En av de sakene denne regjeringen har gjennomført, dessverre også med Arbeiderpartiets støtte, var vedtaket om nedlegging av flystasjonen på Andøya. Det gjorde vondt, fryktelig vondt, og det gjør det ennå.

Det er slik at Forsvaret har vært under nærmest kontinuerlig omstilling i flere ti-år. Baser og stasjoner er blitt nedlagt. Folk og lokalsamfunn har blitt rammet. Men ikke på en slik måte som Andøya. Det var for oss helt ubegripelig at Andøya flystasjon med alle sine dyktige folk, med sin erfaring og kunnskap, med sin beliggenhet, skulle legges ned. Vedtaket om nedleggelse er feil, både ut fra et forsvarsmessig, økonomisk og samfunnsmessig perspektiv.

Vedtaket rammer et helt lokalsamfunn rått og brutalt. Og det har fått store politiske ringvirkninger, først og fremst i nord. Det viste årets kommunevalg.

Gode venner! Noe slikt må aldri få skje igjen. Nå må regjeringen og Stortinget sørge for at alternative arbeidsplasser kommer på Andøya.

Solberg-regjeringen har ikke vært god for vanlige arbeidsfolk, og særlig ikke overfor pendlerne. I heftet som ligger på pultene deres er de verste av forverringene oppsummert.

  • Om skatteøkningen på 12 000 kroner i året for pendleren som bor på brakke og har mistet fradraget for kost og losji.
  • Om skatteøkningen på over 1 300 kroner i året for dagpendleren som har fått redusert verdi av reisefradraget.
  • Om inntektstapet på 24 000 kroner for den eldre arbeidstakeren som har fått skattlagt sluttvederlaget.
  • Og om fradraget for fagforeningskontingenten som reelt er blitt over 300 kroner mindre verdt.

Så tallenes tale er klar. Mange arbeidsfolk har på grunn av høyrepolitikken tapt mange kroner. Tapt på grunn av en fiendtlig politikk overfor landets arbeidstakere.

Men, kamerater, vi må samtidig ikke glemme at vi har vunnet mange seire. Både i det politiske arbeider og i tariffarbeidet. Jeg skal bare nevne en sak her.

Avtalen vi inngikk med BNL nå mandag om nye seriøsitetsbestemmelser når det gjelder offentlige anskaffelser, vil løfte arbeidet mot sosial dumping og for et seriøst arbeidsliv ennå nye hakk. Det er utrolig viktig å få arbeidsgiverne med på kraftfulle tiltak.

Så skal eg ikkje bruke mye tid på kommune- og fylkestingsvalget. Vi kommer inn på det på tirsdag.

Valget viste minst en ting. Høyrepolitikk begeistrer ikke. Høyresiden er feid ut i by og bygd. I et stort flertall av landets kommuner blir det ulike varianter av rødgrønne flertall, noen steder ispedd med en flik gulfarge.

Dette gir håp. Håp om at vi får flere og sterkere Telemarks- og Oslo-modeller. At det blir slutt på sosial dumping og useriøsitet hos bedrifter som leverer oppdrag for landets kommuner og fylker. At oppdragene gir flere lærlinger og fagarbeidere. At konkurransen går på kvalitet og faglig dyktighet – ikke hele tiden på hvem som kan levere det laveste anbudet.

Det var mange med medlemskap i Fellesforbundet som ble valgt inn. Til og med noen ordførere. Eg er stolt over at fagorganiserte medlemmer engasjerer seg politisk. La oss gratulere dem alle, og ønske dem lykke til i viktige gjerninger!

Kamerater!

Norsk arbeiderbevegelse har alltid tatt tak i de store utfordringene i samfunnet. Analysert de. Diskutert de. Foreslått tiltak. Og gjennomført de. Hele tiden med det for øye at det vi gjør, det skal gi oss et bedre samfunn.

Vi ser for oss Arbeiderpartiets flotte valgplakater fra industrireisningen. Alltid illustrert med fabrikker. Fabrikker med både kraftige piper som det veltet røyk ut av. Plakatene lyste av framtidsoptimisme. Av industri som gav arbeid til folk og inntekter til nasjonen.

Men vi ser for oss også disse plakatene noen tiår seinere. Røyken fra industrien var borte, og tekstene var: Vekst og vern. Snakk om hvilken omstilling dette var. Også den kjempet fram av arbeiderbevegelsen. For å få ned utslipp til luft og til vann. Og ikkje minst gjøre arbeidsplassene tryggere og sunnere, slik at også arbeidsfolk kunne puste inn rein luft og leve lengre liv.

 

På industristeder der en knapt kunne skimte himmelen også på solfylte dager, der skogen var brun, og elven fisketom. Ja, der - gode kamerater - der forsvant ikke industrien. Den ble der. Det som forsvant var forurensingen. Sollyset, skogen og fisken kom tilbake mens arbeidsplassene ble værende. Arbeidsfolk kunne puste inn rein luft.

Gode landsmøte. Det er på den måten vi har bygd landet vårt. Og slik gjør vi det i dag for å møte morgendagens klimautfordringer.

På Vard Brattvåg skal Arne Otto og gjengen der installere teknologi i skip som skal forske og samle inn plast. De bidrar til reinere hav.

Per Ivar og de på Pon Equipment produserer gravemaskiner som gir null utslipp. Sammen med bygningsarbeidere bidrar de til renere luft i bygd og by.

På Moelven Limtre har Martin og medlemmer der lagd materialene til Mjøstornet, der kortreist tømmer er foredlet til et bærekraftig bygg.

Og hvis du lurer på hvordan du halverer utslippene, så er det bare å spørre Åsmund og Arundel på Borregård. Der har de klart det!

Det er på disse stedene – ute i virkeligheten – at kuttene faktisk gjøres. Derfor blir jeg blir så luta lei alle forståsegpåere som tror og mener at vi i Fellesforbundet ikke har forstått noen verdens ting. For vi har forstått. Derfor er våre medlemmer klimaløsere! Hver dag – på sine arbeidsplasser.

Vi er ingen klimasinker. For vi kan ikke – og vil ikke - fornekte vitenskapen. Vi har faktisk ikke noe bedre å forholde oss til om framtiden.

Og FN-rapportene gjør inntrykk.

-         at havnivået vil kunne stige med mer enn meter,

-         at isen smelter med 650 milliarder tonn pr år,

-         at verdens matproduksjon langt fra er bærekraftig.

Vi forstår at Greta Thunberg og all ungdommen hun representerer er både redde og utålmodige. De har med god grunn rett til å være bekymret. De forstår at dette dreier seg om å redde vår jord. Derfor forstår vi også hvorfor de peker på oss voksne med makt og innflytelse. De forventer at vi skal gjøre noe med det.

Men, gode venner, vi løser ikke problemene med å stenge ned, lukke og låse og så kaste nøklene på havet.

Det hjelper ikke. Det vi må gjøre, med all vår kunnskap og med all vår kraft, er å bruke kunnskapen vår, for også å skaffe oss ny kunnskap som kan løse klimautfordringene. Derfor sitter vi ikke bare og glor, slik noen har beskylt oss for. Vi handler. Vi er med på den grønne reisen.

Det er jo derfor vi er så til de grader utålmodige for å få på plass CCS-anlegg. Rense, transportere og lagre karbongassen, slik at utslippene i atmosfæren kan reduseres. Det vil jo være totalt meningsløst å satse på dette, hvis olje- og gassvirksomheten skal stenges ned. For i det grønne skiftet vil vi trenge olje og gass. Ikkje for å brenne ressursen. Men til bruk i massevis av produkter som denne fantastiske ressursen er med å skape. I legevitenskapen, for mobilprodusentene, for el-bilprodusentene og mye, mye mer. Og for å erstatte kull med gass.

Og vi stiller oss spørsmålet hvorfor i alle dager vi i Norge skal stoppe verdens reineste oljeproduksjon. For det spiller en rolle hvordan oljen og gassen utvinnes og hvordan den foredles.

-         Derfor vil vi utvikle vår petroleumsindustri – ikke avvikle den.

-         Derfor vil vi være med på å bygge ut havvind med både fastmonterte og flytende møller.

-         Derfor vil vi ruste opp våre fantastiske vannkraftanlegg på land.

-         Derfor vil vi på en skånsom måte bygge ut mer kraft på land.

Dette vil vi fordi vi i det grønne skiftet vil trenge mer elektrisitet, også for å sikre gode vilkår for vår landbaserte industri. Vi vil være med å gjøre denne jobben sammen med andre. Og vi må ha arbeidsrom og arbeidsvilkår for å gjøre dette. Da trenger vi politikken med oss. For å gi industrien og arbeidslivet de beste vilkårene for at Norge skal være foregangsland også i kampen mot de ødeleggende klimautslippene.

Gode venner! Så må vi aldri glemme at de alvorlige klimautfordringene, flyktningproblemene, verdens fattigdom, kan vi aldri løse uten et sterkt internasjonalt forpliktende samarbeid og sterkt folkelig engasjement.

Vi må som Martin Tranmæl så godt sa det: Vi skal stå med beina planta på norsk jord; Med blikket vendt utover. Vi må bry oss om det som skjer utenfor våre grenser. Bry oss om våre arbeidskamerater i utlandet, både nært og fjernt. 

Vi kan ikke sitte stille og se arbeidere i andre land bli misbrukt. Brukt som slaver. Under direkte livsfarlige forhold. Bare fordi vi skal ha billige varer i Norge eller se større idrettsarrangementer på TV. Derfor er vi, både direkte og indirekte, engasjert i flere prosjekter ute i verden. Og vi må ta inn over oss at når rettigheter undergraves verden rundt, så står også våre rettigheter i fare. Vi er tjent med at alle har grunnleggende rettigheter. 

Likevel er det sånn at når vi engasjerer oss ute, så gjør vi det sjølsagt for å være solidariske. Fordi en utrett mot en er en urett mot alle.  

Jeg skal avslutte denne åpningstalen her. Da har jeg ikkje sagt ett ord om EØS. Ikke om etter- og videreutdanning. Ikke om tariff- og pensjonspolitikken. Lite om arbeidslivspolitikken. Alt dette – og mye mer - kommer vi tilbake til.

Som delegat på vårt landsmøte er dere valgt fra deres lokalavdelinger og representerer dem. Men ikkje glem at det vi vedtar på dette landsmøtet gjør dere for en organisasjon med over 163 000 medlemmer. Fra mange bransjer og med mange interesser og meninger. Det er også vår styrke.

Så husk, kjære delegater, disse dagene skal vi utvikle politikk for alle våre medlemmer.

Det er en stor opplevelse å kunne se utover denne forsamlingen. Det er et utrolig vakkert bilde. Det er Norges største faglige og politiske verksted som skal være med å forme norsk arbeidsliv. Jeg ser fram til de kommende seks dagene.

Med disse ordene ønsker jeg dere vel møtt til landsmøte her i Oslo - til 6 hektiske og svært så viktige arbeidsdager for dere og forbundet.

Jeg erklærer med dette Fellesforbundets 8. landsmøte for åpnet.