Knut Øygards innledning dag 4

Innledning - tariff og velferd

Kamerater - Gode landsmøte

På filmen vi så tidligere i dag fortalte Richard Storevik alt vi trenger å vite om betydningen av fellesskap og forhandlingskraft. Det kan sette tonen for denne dagen. En dag der arbeidslivet, tariffavtalene og velferdsstaten skal stå i sentrum.

I går var tema
– hvordan ivareta behovet for handel samtidig som vi skal ha et godt arbeidsliv
og
– hvordan møte klimakrisen - og samtidig sikre gode og lønnsomme arbeidsplasser

Begge deler vil sette et preg på arbeidslivet.
En annen stor endring er på gang - en endring som også vil skape usikkerhet - og siden det er usikkert kan vi heller ikke være trygge på hva det vil bety.

Jeg snakker selvsagt om det vi kan samle i begrepene digitalisering, robotisering og automatisering.
Jeg møter mange som sier at dette er ikke noe nytt - industrien har alltid vært gjennom omstilling og endring.
Det er sant - men det kan ikke være en sovepute. Ingen ting kommer gratis - Skal vi sikre våre interesser, må være våkne - vi må utvikle våre egne svar på hvordan samfunn, arbeidsplasser og teknologi skal utvikles.
Det var akkurat det Jern og Metall gjorde på slutten av 1970-tallet - for 40 år siden
Da satte de i gang et stort prosjekt om hvordan møte den nye EDB-teknologien. Ut av dette prosjektet fikk vi forbedringer i Hovedavtalen - og ikke minst det som i dag er Hovedavtalens skjulte skatt - rammeavtalen om teknologisk utvikling og datamaskinbaserte systemer

Dengang nøyde de seg ikke med å sikre gode avtaler - flere av de forbundene som i dag utgjør Fellesforbundet satte i gang kurs, skolering og debatter om hvordan bruke avtaleverket i møte med ny teknologi.
De visste at vi kan ha flotte avtaler og lover - men det betyr ingenting hvis de ikke respekteres og håndheves.

Fortsatt er det slik at det er bare med en sterk organisasjon og gode tillitsvalgte at vi kan sikre at lov og avtale blir til virkelighet der det virkelig betyr noe
– på arbeidsplassene - i bedriftene.

På kurs snakker vi gjerne om verktøykassa - de tillitsvalgtes verktøykasse - og som praktikere vet vi at det gjelder å ha rett verktøy til rett oppgave
– verktøy som passer.

Vårt oppdrag er - tilsynelatende enkelt:
vi skal ivareta medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.
I virkeligheten vil vi selvsagt veldig mye mer - det er bare å se på forslagene til dette landsmøtet.

Uansett - våre verktøy for å løse oppdraget er:
– tariffavtaler
– organisasjonsbygging
– politisk arbeid

Det er når vi klarer å kombinere den krafta som ligger i alle tre - at vi er på vårt aller beste. Det er i alle fall noe vi kan lære fra kampen om innleiebestemmelsene.

Vi mener det er lønnsevnen til de konkurranseutsatte bedriftene som skal avgjøre hvilket lønnsnivå det norske samfunnet tåler. Det er kjernen i frontfagsmodellen.
Gjennom forhandlingene på Industrioverenskomsten mellom Norsk Industri og Fellesforbundet og påfølgende lokale forhandlinger, etableres det en økonomisk ramme som, over tid, må være gjeldende for andre overenskomstområder og sektorer.

Frontfagsmodellen er avgjørende for en bærekraftig kollektiv lønnsdannelse. Den koordineringen som skjer gjennom forhandlingene legger grunnlaget for at forbundet og LO kan sikre at framforhandlede rettigheter og goder også kan gjøres gjeldende for overenskomster som har et svakere utgangspunkt for forhandlinger.

For oss er dette er en sentral del av frontfagsmodellen.
Den norske konkurranseevnen bygger på høy kompetanse og små lønnsforskjeller. Små forskjeller er et mål i seg selv .
Ragnar Nymoen og Bård Jordfald har nettopp vist hvor krevende dette er.
Lave lønninger hemmer innovasjon og interessen for å ta i bruk nye teknologiske løsninger.

Husk: Det er mer grunn til uro hvis maskiner erstattes av mennesker - enn når det motsatte skjer.
En viktig oppgave for frontfagsforhandlingene er derfor å motvirke lavlønn og sosial dumping.
På de fleste av våre områder skjer den største lønnsveksten gjennom lokale forhandlinger. Da kan det ikke legges begrensninger på, eller settes rammer for disse forhandlingene.

Resultatet av de lokale forhandlingene på Industrioverenskomsten er en stor del av lønnsveksten i frontfaget. Dette er en realitet som må respekteres av NHO og LO hvis frontfagsmodellen skal stå seg.
Vår evne til å skape rettferdig lønn avhenger av en høy organisasjonsgrad - og evne og vilje til å realisere målet om rettferdig fordeling.

Det har vært et hårete mål helt siden Verkstedoverenskomsten ble etablert i 1907.
Det er et mål vi bare kan oppnå om vi prioriterer å utvikle vår lokale forhandlingsstyrke.
Sentralt i kampen mot ulikhet er behovet for å heve de lavest lønnede. At fagbevegelsen har prioritert de lavest lønnede har bidratt til at forskjellene ikke har blitt større. Det må være et viktig fokus i alle oppgjør.
Overenskomstene har ulike verktøy for å sikre små lønnsforskjeller:
– minstelønnssatsene
– garantibestemmelser
– og egne lavlønnstillegg
er de vanligste.

Det er store forskjeller mellom overenskomstene om hvor godt disse virker. For oss er det nødvendig å sikre effektive og treffsikre verktøy for å nå målet om små lønnsforskjeller.
Vi må komme bort fra at frontfagsmodellen kan brukes som argument for å hindre en rettferdig lønnsutvikling for de lavlønte.
xxx

Før var det vanlig at tariffavtalene opererte med egne kvinnesatser. Satser som var lavere enn satsene for menn - selv om jobben var den samme.

Ved tariffoppgjøret i 1961 ble det enighet som en rammeavtale om likelønn. Alle tariffavtaler skulle endres slik at lønninger ikke skulle fastsettes etter kjønn, men etter arbeidets art.
Nesten 60 år er gått, men fortsatt tjener kvinner i gjennomsnitt 13 prosent mindre enn menn. Det er flere grunner til det. En er at tradisjonelle kvinneyrker ofte er lavlønnsyrker.

Uansett årsak: gode lavlønnstillegg også er en likestillingssak.
Likestilling dreier seg også om inkludering - Vi er fornøyd med at vi - sammen med BNL - har fått på plass felles kjøreregler mot trakassering og for inkludering av kvinner i byggebransjen.

For Fellesforbundet er det viktig at lønn avtales mellom partene og ikke av politiske myndigheter
– det organiserte arbeidslivet skal sette rammene for det uorganiserte.
Det skjer når allmenngjør en tariffavtale. Men skal vi oppnå målsettingen om lik lønn for samme arbeid på samme sted må vi også passe på at overenskomstene egner seg for allmenngjøring.
Ett bidrag er at det etableres en riktig minstelønn.
Vi vil ha gode overenskomster. Tariffavtaler som er oppdatert i forhold til dagens arbeidsliv.
Med andre ord - vi vil ha moderne tariffavtaler.

Men hva er en moderne tariffavtale?
Der er det nok stor uenighet mellom oss og arbeidsgiverne.
Vi kan forsikre dem:
De grunnleggende elementene fra Verkstedsoverenskomsten av 1907 går aldri ut på dato.
Men vi må klare å fange opp endringer i arbeidslivet.
I denne perioden har vi brukt to hovedoppgjør på å sikre noe vi trodde vi allerede hadde - retten til dekning av reise, kost og losji på industrioverenskomsten.

I oppgjøret i 2018 fikk vi på plass gode tariffbestemmelser. Bestemmelser som ivaretar det som vi mente var hensikten med tariffavtalen hele tida.
Det var bra - men like viktig er det at også Norsk Industri nå er enige om hvordan bestemmelsene skal forstås. Det er en enighet de har respektert - de har lagt ned et stort arbeid for å få bedriftene til å forstå og følge opp.
Norsk Industri fortjener anerkjennelse for dette.
Vi må huske at enighet har en egenverdi - jo mere strid det står om hva en avtale egentlig betyr - jo dårligere redskap er den for partene i den enkelte bedrift.
Hvis vi sier at enigheten rundt RKL-bestemmelsene ble en gladsak - kan vi slett ikke si det samme om bestemmelsene som regulerer arbeid offshore
– det såkalte offshorebilaget.
Vi har ingen andre overenskomstbestemmelser det står mere strid om. Ikke på noe område.
Dette er bakgrunnen for de aller fleste sakene som har vært tatt opp tidligere på landsmøtet om saksbehandling - men utgangspunktet er langt mer alvorlig:

Vi opplever at en del arbeidsgivere, med støtte fra Norsk Industri, systematisk undergraver våre medlemmers rett til forutsigbarhet for arbeid og inntekt.
Noen tvister er på vei inn i Arbeidsretten - andre saker må løses i et tariffoppgjør. Det har tatt tid - det er faktisk en konsekvens av at vi hadde et samordnet oppgjør i 2018.

Uten å gå mere inn i dette - vil jeg bare si - vi kan ikke ha det sånn
Vi har flere andre verkebyller som må løses:
– arbeidsgivernes sabotasje av den lokale forhandlingsretten på Riksavtalen
– en alt for svak lønnsutviklingen på bussbransjeavtalen
– vedvarende angrep på grossistoverenskomstene
for å nevne noe.

Ikke overraskende: kan vi si at tariffoppgjøret til våren blir krevende - det har allerede før landsmøtet kommet nesten 1800 forslag til krav.

Tariffavtaler er avtaler. Avtaler to parter har et ansvar for å forvalte.
For Fellesforbundet har det vært viktig at dette skal gjøres i tråd med det som var intensjonen.
I NHO er det fra tid til annen noen som sukker over de tjukke tariffavtalene vi har.
"- Industrioverenskomsten ser ut som en telefonkatalog", blir det sagt.
Nå synes jo jeg det er litt søtt siden jeg jeg i lære i bedriften som trykte telefonkatalogen - den gang det var Norges største trykkoppdrag. Fordelen med telefonkatalogen var at du kunne slå opp og få riktig svar hver gang.
Vi kan nok ikke ha samme ambisjon for tariffavtalene. De fleste overenskomster forutsetter lokale løsninger - løsninger forankret i lokale avtaler
– dette fungerer i de fleste bedrifter.
Men hvis arbeidsgiverne mener at "alt som ikke er regulert" skal overlates til styringsretten, og omgåelser og tilpasninger er helt ok.
Ja da kommer vi til å ende opp med tjukke tariffavtaler.
Vi ønsker det ikke - men det er i stor grad opp til arbeidsgiverne om det blir nødvendig.

Men husk:
mye av det beste med norsk arbeidsliv er ikke regulert - hverken i lov eller avtale,
– tillit, samarbeid og respekt.
er vanskelig å avtale.
Det må bygges lokalt og sentralt.
Hovedavtalen og tariffavtalene er gode redskap - men vil aldri være nok.
Et fungerende bedriftsdemokrati er en del av dette- derfor løfter vi det som en egen sak seinere i dag.
Vi ønsker sterke bransjevise overenskomster.
I dag har vi 65 overenskomster. Det ville være en fordel om vi klarer å slå sammen flere for å sikre styrke bak avtalene våre.
Samtidig har vi rettigheter å forsvare - og mange motparter.
Målet om sterke bransje overenskomster kan heller ikke stå i veien for å lage nye når det er nødvendig.

Vår siste overenskomst med foodora er et eksempel på dette.
Foodora-streiken viser at retten til tariffavtale ikke er noe selvsagt. Det er en rettighet som bare kan vinnes hvis vi er villige til å kjempe for det.
Klubben i foodora var villige til å ta den kampen. De viste en sterk organisasjon - et godt samhold - og utviklet nye aksjonsformer.
Jeg kjenner ikke til noen annen streik der medlemstallet har doblet seg mens streiken pågikk.
Jeg tror vi har mye å lære av foodora-klubben - ikke minst i møtet med det som på fint kalles "nye tilknytningsformer til arbeidslivet" -

Vi må utvikle gode metoder og være villige til å gjøre ting anderledes hvis vi skal sørge for at det organiserte arbeidslivet også i framtida skal sette rammene for resten av arbeidslivet.
Det er ikke bare syklistene i foodora som har vært villige til å streike for tariffavtale. Mens den streiken pågikk var streikevarsel i ferd med å løpe ut i tre andre bedrifter.
Her ble avtale inngått i siste øyeblikk - men det hadde ikke skjedd hvis ikke arbeidsgiveren visste at våre medlemmer var villige til å sette hardt mot hardt.
I arbeidet for opprettelse av tariffavtaler møter vi arbeidsgivere som lokker med husavtaler, også etter råd fra landsforeninger i NHO. Vår styrke og samhold bygger på overenskomstene våre. Husavtaler undergraver den norske modellen - og sikrer ingens lønns- og arbeidsvilkår .

Foodora viser et arbeidsliv i endring.
Endringer påvirker også våre etablerte bedrifter og bransjer og skaper nye konflikter:
I vinter vant våre medlemmer i bedriften Godt Brød retten til en tariffavtale. Men dermed startet tvisten: Var Godt Brød et serveringssted eller et bakeriutsalg?
Hvilken tariffavtale skulle gjelde?
Den saken fikk en god løsning (selv om det tok tid), men den kan være et eksempel på at vi - som del av LO-fellesskapet - må bli bedre til å fange opp endringer i arbeidslivet.

For Fellesforbundet har det vært viktig at både tariffavtalen og lokale avtaler skal gjelde for alle som arbeider innenfor omfanget av overenskomsten. Bedrifter skal ikke kunne inngå egne avtaler med uorganiserte.

Gratispassasjerer sier gjerne:
det er ingen grunn til å være organisert - jeg får jo det samme uansett.
Det er helt feil - for hver og én som stiller seg utenfor fellesskapet blir vi alle svakere - både vi og de får mindre. Mindre innflytelse på det som skjer på arbeidsplassen og mindre styrke i forhandlinger.
Vi trenger styrke bak tariffavtalene. Vi har som hovedregel at minst halvparten skal være organisert før vi reiser krav om avtale. Og vi jobber alltid med å organisere i bedrifter der vi allerede har tariffavtale. Da bygger vi styrke bak tariffavtalene og de lokale særavtalene.

Det finnes dessverre ingen snarveier.
Vi vil at tariffavtalene skal fremme produktivitet og kompetanse. I mange bedrifter setter klubbene inn mye krefter inn på å bidra til kompetanseheving og faglig oppdatering for våre medlemmer.
Samtidig endres arbeidet slik at det tradisjonelle skillet mellom arbeidere og funksjonærer, mellom arbeidere og arbeidsledere, mellom arbeidere og ingeniører viskes ut.

Flere landsmøter i Fellesforbundet har enstemmig sagt at dette må få konsekvenser for overenskomstene, uten at vi har kommet noen vei. Representantskapet mener tiden er overmoden for å rette opp i dette. Jeg er enig.
Spesielt i industrien kan vi ikke vente lenger.
Vi kan ikke risikere at rammene for overenskomsten blir et hinder for utviklingen av bedriftene eller for mulighetene for våre medlemmer.
Men - skal vi lykkes holder det ikke bare med endringer i overenskomsten. Klubbene må klare å løse nye, store utfordringer. Utfordringer med hva som skal være en rettferdig lønn, med lønnssystemer og med inkludering - vi skal organiseres sånn at alle skal kjenne seg igjen i sitt eget forbund.

Retten til faste, direkte ansettelser
skal være det normale.
Arbeidstakere skal ansettes hos en arbeidsgiver - en arbeidsgiver som har ansvaret for det arbeidet som skal gjøres. Det er ikke bare bemanningsforetak som utfordrer dette. Tidligere har vi tatt kampen mot kontraktørvesenet - nå møtte foodora-klubben trusselen med "konsulenter". I andre bransjer spretter nye kreative begreper opp.
Skal vi forsvare arbeidstaker - arbeidsgiver som hovedmodell, kan vi ikke samtidig stimulere til "selvstendige" ved å si at de skal ha akkurat de samme rettighetene som arbeidstakere.

Derimot er det fortsatt viktig å slå ned på oppdragsgiveres bruk av falske selvstendige - og støtte retten til ansettelse.
Bedrifter ikke skal kunne snike seg unna arbeidsgiveransvaret gjennom kreative selskapskonstruksjoner eller oppsplitting av selskapene.
Det er behov for å se med nye øyne på lovens definisjoner av arbeidstaker, arbeidsgiver og arbeidsgiveransvar i konsern og rettighetene ved virksomhetsoverdragelse og bruk av franchise

Arbeidstid og normalarbeidsdagen
Sammen med lønn er det få ting som er viktigere enn arbeidstid - og ikke minst arbeidstidas plassering.
Vi skal beholde normalarbeidsdagen.
En arbeidsuke med en daglig arbeidstid 5 dager i uka.
Vi skal ha betalt for overtid dersom vi arbeider før eller etter den daglige arbeidstida.
Og at vi skal ha kompensasjon ved skiftarbeid og ugunstig arbeidstid.

Dagens arbeidsmiljølov setter vide grenser for arbeidstida. Grenser de fleste overenskomster strammer inn.
Det er viktig å forsvare normalarbeidsdagen. Samtidig finnes det mange, både arbeidsgivere og arbeidstakere som ønsker mer fleksibilitet. Problemet er bare at det sjelden er den samme fleksibiliteten vi snakker om.
Vi trenger strengere rammer i arbeidsmiljøloven - og ikke minst - en tetting av hullet som anerkjenner husavtaler eller to linjer på en serviett som grunnlag for unntak fra loven. Vi kan aldri "anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet".
Forbundet har et stort ansvar når vi forvalter bruken av rotasjonsordninger. Når vi innvilger unntak fra vernereglene i AML, er det vårt ansvar at dette ikke kommer i konflikt med grunnleggende krav til helse, miljø og sikkerhet.
Derfor er vi også godt fornøyd med at Arbeidstilsynet nettopp har slått fast at godkjente rotasjonsordninger ikke kan gjøres gjeldende for bemanningsforetak. Bemanningsforetak trenger en egne godkjenning. Dette vil vi følge opp så snart landsmøtet er over.

Det er ikke bare bemanningsbransjen som har operert med nulltimers kontrakter - eller gjennomsnittsberegning av arbeidstida i etterkant. Nå er begge deler ulovlig - og vi må evne å håndheve dette i alle bransjer.

Pensjon - hva skal vi oppnå?
Fellesforbundet har jobba mye med pensjon.
Ikke så rart, det er jo den inntekten vi alle håper å leve av en gang.
Allerede da de første utredningene kom, - I forkant av pensjonsreformen kom - så vi svakhetene - først og fremst i levealdersjusteringen - og virkningen blir dramatiske.
Pensjonssystemet er en så viktig del av velferden i Norge at vi kan være sikre på at siste ord aldri vil bli sagt. Her vil det bli endringer hele tida - vår jobb er å ivareta en god pensjon for arbeidsfolk.
For Fellesforbundet må folketrygden være grunnplanken i pensjonssystemet. Den må være bærekraftig - bærekraftig i den forstand at den sikrer alle en grei inntekt.
Så skal tjenestepensjon og AFP sammen ivareta målsettingen om en pensjon på 2/3 av tidligere inntekt. De skal ikke erstatte svakheter i folketrygden.
Nå venter vi på forslaget til en ny AFP-ordning i tråd med resultatet fra oppgjøret i 2018. Som Hans Christian Gabrielsen fortalte fredag pågår arbeidet fortsatt - og vi skal ta stilling til det i en uravstemning.
Jeg tror ikke jeg tar helt feil når jeg sier at for Fellesforbundets medlemmer er det aller viktigste å sikre at AFP ikke glipper for dem som uforskyldt faller ut av ordningen på slutten av sin yrkeskarriere.

Arbeid og velferd
En sterk offentlig velferdsstat er en sentral del av den norske modellen.
Uten er det vanskeligere å få til omstillinger, kostnadene til bedriftene vil øke og forskjellene i samfunnet vil øke.
Det er på dette området vi har opplevd noen av de verste utslagene av seks år med blåblå regjering.
kutt i retten til dagpenger,
kutt i lønnsgarantiordningen,
skattelegging av sluttvederlag og
ikke minst kuttene i arbeidsavklaringspenger.
Kutt som rammer dem som er mest utsatt - ofte dem som har vanskeligst for å si ifra.
Smålige kutt i hvert eneste budsjett blir dramatisk for dem som rammes.

Permittering
Ordningen med permittering er viktig for å opprettholde sysselsetting i konjunkturutsatte bransjer.
Vi er opptatt av at bedriftene ikke skal miste verdifull kompetanse - muligheten til permittering har reddet mange gode bedrifter.
Permittering skal være et fleksibelt redskap. Derfor har vi hatt et spenn på fra 26 til 52 uker med rett til dagpenger.
Vi er opptatt av at rammene for dagpenger ved permittering skal være tilpasset virkeligheten i bedriftene og ikke kortsiktige behov for kutt i statsbudsjettet.

Retten til arbeid skal også gjelde personer med nedsatt arbeidsevne
Regjeringa har de siste åra gjort omfattende endringer i tiltaksstrukturen og satt flere tiltak ut på anbud. Erfaringene viser at tilbudet til de svakeste har blitt dårligere. Heldigvis er ikke tiltaket Arbeidsforberedende trening (AFT) konkurranseutsatt. Det er sømløst og godt tilpasset. Det er et tiltak som må styrkes.
Men: I motsetning til tidligere tiltak får ikke deltakerne lønn, men ytelser. De er ikke ansatt.
Vi vil at de som er på tiltak skal ansettes i bedriften der tiltaket blir arrangert og få lønn.
Vi vil sikre vekst- og attføringsbedriftene en sentral posisjon i arbeidet med å få personer med nedsatt arbeidsevne inn i, eller tilbake til arbeidslivet.
Da må bedriftene må sikres gode og stabile vilkår - og vi må sikre oss at økonomien blir brukt til det som er formålet.
Jeg er så enig med klubbleder Cato Augestad fra Odda Produkt, som er delegat her på landsmøtet. Vi trenger flere VTA-plasser, sier han i et intervju med Hardanger Folkeblad foran landsmøtet. Det må vi få til, Cato.

Vi starta dagen med å synge om en drøm. Vår jobb sammen er å bidra til at den drømmen kan bli til virkelighet.
Innstillinger
Med dette legger jeg fram representantskapets innstillinger til dagsordens pkt. 8 slik de står i landsmøtehefte nr. 9.
Videre tar jeg opp representantskapets forslag til uttalelser under dagsorden pkt. 8 og viser til følgende innstillinger i landsmøtehefte nr. 2. Det gjelder uttalelsene
Tariffpolitisk uttalelse; Arbeid og velferd; Et likestilt arbeidsliv med et godt arbeidsmiljø; Bedriftsdemokratiet må styrkes og fornyes og Alles rett til bolig.
---
Takk for oppmerksomheten – og god debatt!

Landsmøtehefte 9 - Arbeidsliv, tariff og velferdspolitikk