Representantskapets rapport om arbeidet i landsmøteperioden

Ja Kamerater,

Problem knyttet til innleie av arbeidskraft bekymrer oss alle

Bemanningsbransjen har fått for stort omfang.

Problemene ødelegger deler av norsk arbeidsliv - og undergraver rekruttering og fagopplæring.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen.

Det er ikke greit. Og vi gir oss aldri!

 

Forbundet har jobbet mot Stortinget, departement og arbeidsgiversiden for å få forståelse for skadevirkningene en for stor bemanningsbransje har på arbeidslivet og den norske modellen.

Denne  innsatsen førte, som dere så på filmen, til at stortingsflertallet vedtok vesentlige innstramminger i regelverket for innleie sommeren 2018.

 

Bemanningsbransjens vekst og omfang utfordrer det organiserte arbeidslivet, og innleie fører til at arbeidsgiveransvaret pulveriseres. Faste og direkte ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, og det er derfor nødvendig med sterke og målrettede reguleringer og begrensninger. Kampen mot løsarbeid er, og har alltid vært, sentral for fagbevegelsen.

 

Og det er her i denne salen vi utgjør en forskjell.

I 2015 stilte Fellesforbundets landsmøte flere krav om strengere regulering av bemanningsbransjen. Det handlet både om leiearbeidernes vilkår og om bedriftenes adgang til å leie inn.

 

I enkelte bransjer, og særlig i bygg, har omfanget av innleie blitt altfor stort. Flertallet av leiearbeiderne er arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Fagbevegelsens bekymring over utviklingen har som regel blitt møtt med fraser om at det totale omfanget av innleie i det norske arbeidsmarkedet er lavt. Men i 2017 kom det for første gang offisielle tall som dokumenterte et langt større omfang innenfor byggenæringen. Analysene viste at på landsbasis utførte innleide fra bemanningsforetak 8–11 prosent av alle håndverkerårsverkene i bygg og anlegg, og hele 14-18 prosent i Oslo og Akershus. Mens de lokale fagforeningenes egen kartlegging våren 2017 viste at 35 prosent av arbeidstakerne på de store byggeplassene i Oslo var innleid.

 

Etter hvert spredte bekymringen for utviklingen i bemanningsbransjen seg til flere politiske leirer, og også til deler av den organiserte arbeidsgiversiden. Regjeringen la i juni 2017 fram forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, som ifølge arbeidsminister Anniken Hauglie var ment som et samlet og helhetlig forslag til en bedre regulering av innleie av arbeidskraft. Forslagene var svake og uklare, og ble møtt med en kald skulder av fagbevegelsen så vel som den rødgrønne opposisjonen. Etter flere måneders drakamp, og med målrettede innspill fra Fellesforbundet og LO, vippet stortingsflertallet i vår retning. Kristelig Folkeparti valgte å stemme med de rødgrønne, som dermed sikret flertall for viktige lovendringer som Erna Solberg ironisk nok betegnet som "regjeringens største politiske nederlag".

 

Gjennom denne lovendringen er adgangen til å leie inn fra bemanningsselskap er betydelig strammet til. Nå er det kun i bedrifter som er bundet av tariffavtale med såkalt innstillingsrett som har anledning å avtale med de tillitsvalgte innleie fra bemanningsselskap.

 

Gleden var stor i forbundet da vi fikk gjennomslag for dette. Ja, den var så stor at forbundsstyret inviterte Knut Arild Hareide i KrF og spanderte et bløtkakestykke på han.

 

Det kommer neppe Ropstad til å oppleve for å si det sånn!

 

Streik på Riksavtalen

24. april 2016 ble våre medlemmer på Riksavtalen tatt ut i streik. Nær 3 500 medlemmer i Fellesforbundet gikk til streik. Vårt hovedkrav, reelle lokale forhandlinger var stridens kjerne og det som utløste streiken.

 

Etter fire ukers streik, ble det oppnådd enighet mellom partene. Da var kravet om lokale forhandlinger på Riksavtalen innfridd.

Hotellstreiken viste hva samholdet i Fellesforbundet er verdt. Fagforeninger og medlemmer fra alle våre bransjer stilte opp som streikevakter i solidaritet med våre hotell og restaurantarbeidere.

 

Pensjon

Arbeidet med lovendringer for tjenestepensjon har stått sentralt i forbundets arbeid i hele perioden. I tariffoppgjøret 2014 ble Fellesforbundet og Norsk Industri enige om et utredningsarbeid knyttet til tjenestepensjon i privat sektor. Denne utredningen lå til grunn for lønnsforhandlinger i 2016.   Statsministerens lovet å «utrede behovet for å gjøre tilpasninger i lov- og regelverket for tjeneste-pensjon i privat sektor».

 

Som et resultat av dette sendte regjeringen i november 2017 ut forslag til endringer i innskuddspensjonsloven og i desember 2018 la regjeringen fram lovforslag for etablering av én pensjonskonto, og oppheving av regelen om at arbeidstaker må ha vært ansatt i minst 12 måneder for å ha krav på å få med seg sin opptjente pensjonskapital.

 

For oss var dette viktige delseire, men vi er lang i fra i mål.

 

Mange av våre medlemmer er dårlig dekket når det gjelder tjenestepensjon. De har lovens minstenivå. 2 prosent innskudd av lønnen. Men ikke hele lønnen. Ingen opptjening av den første G-en i folketrygden, dvs ingen opptjening av de første 99 858.kronene en tjener. Da blir det ikke mye pensjon for en deltidsarbeidende eller for en fulltidsarbeidende lavlønnet med noe over 300 000 i årsinntekt.

 

 

I dag har vi et arbeidsgiverstyrt og uoversiktlig pensjonssystem i privat sektor. Så lenge du er ansatt bestemmer bedriften hvor mye som skal innbetales til pensjon utover det lovfestede minstenivå, og bedriften bestemmer langt på vei hvilke deler av lønna som skal regnes inn.

Det er i dag tilnærmet umulig for arbeidstakerne å få oversikt over og føre kontroll med bedriftens premieinnbetalinger.

 

Vi må krever et enklere system, som setter den enkelte i stand til å følge med og kontrollere at hun får det hun har rett på. Hvorfor kan ikke pensjonsinnbetalingen gjøres like enkelt som feriepenger. La oss som minimum få 2 prosent av feriepengegrunnlaget innbetalt som pensjonspremie, og la oss få dette inn på lønnsslippen.

 

Dette er et enkelt og billig kontrollsystem. Her bør vi og de seriøse bedriftene ha felles interesser. Pensjon er kanskje vanskelig, men ikke gjør det vanskeligere enn det behøver å være.

 

 

Som Hans-Christan tok opp i sin hilsningstale tidligere i dag, var AFP en viktig del av lønnsoppgjøret i 2018.

 

Etter fjorårets tariffoppgjør fikk vi tettet flere hull i AFP-ordningen og lagt grunnlaget for utredning av en ny AFP. Det ble innført et slitertillegg som nå er etablert og skal gi en ekstra ytelse til de som går av ved 62, 63 eller 64 år, og ikke tar annet arbeid.

Det arbeides nå med en modell der AFP-pensjonen den enkelte får vil henge tettere sammen med hvor mange år den enkelte har jobbet i en AFP-bedrift.

Vi må også ha en forbedring for de som uforskyldt må slutte arbeidet nær fylte 62 år. I dag får de ingenting. Vi må finne ordninger som gjør at arbeidstakere som har vært en del av det organiserte arbeidslivet i lang tid ikke ramler helt ut.

 

Transport

På sitt landsmøte i 2017 vedtok Transportarbeiderforbundet å utrede sin fremtidige forbunds-modell og i februar 2018 vedtok NTF å starte et prosjekt sammen med Fellesforbundet. I begynnelsen av juni 2018 ble Fellesforbundet og NTF enige om et grunnlag for det videre arbeidet, denne planen ble fremlagt for representantskapet i NTF og vårt forbundsstyre til orientering. Modellen som lå grunn for dette arbeidet hentet vi fra sammenslutningsprosessene med Norsk Grafisk forbund og Hotell- og restaurantarbeiderforbundet i 2006 og 2007.

 

Sammenslutningsavtalen ble ferdig 15. november 2018, og avtalen ble behandlet av forbundsledelsen i Fellesforbundet og vårt forbundsstyre. Samtidig vedtok forbundsstyret og representantskapet i NTF enstemmig å tilslutte seg avtalen.

Som dere alle vet ble den endelige beslutningen tatt på Norsk Transportarbeiderforbunds ekstraordinære landsmøte 8. mai i år.

 

Men der er ført i dag vi kan si at den endelige sammenslutningen er foretatt. Det er først i dag at representanter og delegater fra tidligere Norsk transportarbeiderforbund har fulle rettigheter i Fellesforbundet.

 

Både Fellesforbundet og Transport kommer bedre ut sammen enn hver for seg.

Vi har mye felles. Vi har overenskomster som glir over i hverandres omfangsomrråder. Vi har begge noe å tjene på en sterkere vertikal organisering ute på arbeidsplassene. Vi har politiske saker som vi sammen må sloss om. Ikke minst i kampen mot sosial dumping og et useriøst arbeidsliv.

 

I en konfliktsituasjon utfyller Fellesforbundet og Transport hverandre. Konflikt innenfor industrien og i bygg gir store kostnader for arbeidsgiver, men mindre tredjepartskostnader. I Transport er det i stor grad motsatt. En omfattende konflikt på transportområdet, som vil ramme arbeidsgiver får samtidig svært store tredje parts kostnader, med fare for påfølgende lønnsnemnd.

 

Et annet eksempel – Transport organiserer i dag avisbudene, vi i Fellesforbundet organiserer avsitrykkeriene og pakkeriene. Sammen kontrollerer vi hele verdikjeden for distribusjon av aviser.

 

Som forbund er vårt hovedformål å være en interesseorganisasjon for arbeidsfolk innen våre yrker. Det er i tariffpolitikken vårt hovedformål utøves. Fellesforbundet har hatt en sentral rolle i tariffpolitikken også i denne landsmøteperioden. Hovedoppgjøret 2016 ble gjennomført som et forbundsvist oppgjør med Industri-overenskomsten som frontfag. Hovedoppgjøret 2018 ble gjennomført som et samordnet oppgjør, men der reisebestemmelsene i Industrioverenskomsten ble forhandlet særskilt mellom Fellesforbundet og Norsk Industri.

 

Vi har løftet etter- og videreutdanning inn i tariffoppgjørene. Etter oppgjøret i 2016 arbeidet Fellesforbundet, Norsk Industri og BNL fram et felles dokument som beskrev barrierer for etter- og videreutdanning og som foreslo løsninger. I oppgjøret i 2018 så ble partene enige om å foreslå konkrete tilbud og i statsbudsjettet for 2019 ble det bevilget 30 millioner til et bransjeprogram for etter- og videreutdanning. Fellesforbundet, Norsk Industri og BNL sitter i styringsgruppen sammen med LO og NHO. I 2019 vil de første pilotprosjektene være klare og det jobbes med å sikre ytterligere finansiering for 2020 og for at tilbudet kan gå over i ordinær drift dersom det blir vellykket.

 

Vi kommer til å snakke mye om dårlige og useriøse arbeidsgivere under dette landsmøtet. Men vi må ikke glemme at vi også har gode arbeidsgivere og ansvarlige bransjeorganisasjoner. Parter som vi store deler av året har et godt samarbeid med. Ikke minst når det gjelder spørsmål om rammebetingelser for våre bedrifter.

Gjennom KonKraft har vi, IndustriEnergi og LO et løpende næringspolitisk samarbeid med Norsk Industri og Norsk Olje og Gass.

Vi har i denne perioden hatt et godt samarbeid med Byggenæringens Landsforbund om felles seriøsitetskrav. Og i regi av Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet har vi et aktivt samarbeid om sikkerhet og HMS standarder både på norsk sokkel og for fastlandsbedriftene.

Jeg tør å påstå at det i denne perioden ikke finnes en eneste høring fra regjeringen som angår våre bransjer som ikke Fellesforbundet – sammen med LO har avgitt svar på. Dette er det jevne arbeidet som flytter og setter nye rammebetingelser. Dette er det daglige arbeidet for å forsvare våre rettigheter.

Blant mange små og store seiere har jeg lyst til å nevne en. Både jeg og Paul var godt fornøyd da Saugbrugs i Halden endelig fikk sin rettmessige andel av CO2-kompensasjonen.

 

Det faglig politiske arbeidet

Landsmøtet i 2015 vedtok å styrke det fagligpolitiske arbeidet og samarbeidet. Bakgrunnen for vedtaket var at landsmøtet mente at forbundet bør bli en enda sterkere politisk kraft i alle ledd i forbundet. Dette har vi jobbet med i perioden. Vi gjorde et aktivt arbeid både lokalt og sentralt for å spille inn våre forslag til partienes programmer både foran stortingsvalget i 2017 og kommunevalget nå i 2019. Vi har jobbet for å få flere medlemmer og tillitsvalgte til å engasjere seg politisk. Det har vi et stykke på vei lykkes i, men har ennå en vei å gå. Representantskapet vedtok både i 2017 og 2019 å gi valgkampbevilgninger. I forhold til forbundets samlede kostnader utgjør disse bevilgningene brøkdeler, men de utgjorde viktige bidrag for å gjøre de partiene vi støttet opp om i stand til å drive god valgkamp.

 

Avslutning:

En viktig del av grunnlaget for arbeidet i denne perioden ble lagt på landsmøtet i oktober 2015 særlig gjennom de tolv uttalelsene som ble vedtatt der, og gjennom forslag og prioriteringer i forkant av tariffoppgjørene i 2016 og 2018.

Mye har vi fått til, men veldig mye gjenstår.

 

Vi vant streiken i 2016, og retten til lokale forhandlinger på Riskavtalen. Men vi har fortsatt en vei å gå før vi kan si at det føres reelle lokale forhandlinger på alle bedriftene som omfattes av Riksavtalen.

 

Vi gir oss ikke før alle ansatte i privat sektor har rett på pensjons fra første krone – uansett alder og stillingsbrøk!

 

Det er godt å vite at i dag har vi 160 000 medlemmer bak oss i dette arbeidet.

 

Kamerater.

I fagbevegelsen er Fellesforbundet en ung organisasjon. Men vi har en lang og stolt historie. Den første fagforeningen i Norge er blant våre rekker. Historien bygges stein for stein. Dag for dag. Tariffoppgjør for tariffoppgjør. Landsmøte til landsmøte.

I denne rapporten skal vi behandle de siste fire års bidrag til våre stolte historie.

 

Og med det som utgangspunkt så fremmer jeg representantskapets innstilling, I-0003 som dere finner i landsmøtehefte 1 med følgende ordlyd:

”Representantskapets rapport om arbeidet i landsmøteperioden 2015 – 2018 godkjennes”.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Les mer: Hefte 3 Rapport om arbeidet i landsmøteperioden 2015-2018