6-timersdagen- drømmen som forsvant?

bilde til nyhetssak

Forbundsleder Jørn Eggum skriver i Klassekampen om 6-timersdagen: Selv om 6-timers dagen ikke er blitt innført, er det vedtatt mange andre arbeidstidsreformer, og den faktiske arbeidstida har blitt redusert. Å redusere den alminnelige arbeidstid pr uke til 30 timer vil gi et enormt produksjonstap. Da bør vi heller fortsette med forsøk i for eksempel en del omsorgsyrker og forsøk i form av innarbeidings- og rotasjonsordninger i deler av industrien.

På Arbeiderpartiets landsmøte våren 1981, for nesten 35 år siden, ble det vedtatt at "målet skal være 6 timers arbeidsdag". LO-kongresser helt siden 1985 har gjort vedtak om forsøk med 6-timers dag. Målet har vært klart: Arbeidstiden må reduseres. I dag kan vi konstatere at den daglige arbeidstid etter arbeidsmiljøloven er den samme nå som da loven ble vedtatt i 1977, nemlig 40 timer i uka. Den tariffestede arbeidstiden er for de fleste 37,5 time i uka, og har stått uforandret siden 1986.

I løpet av disse årene har AP og LO vært i posisjoner til å kunne redusere den daglige arbeidstida. Det har vært gjort flere forsøk med 6-timers dag i løpet av disse åra, både i statlig regi og etter initiativ fra LO og andre i privat sektor. Hvorfor har det likevel ikke skjedd noe utover forsøk? Jeg tror svaret er enkelt. 6-timers arbeidsdag som norm for hvor lang den daglige arbeidstid skal være, er lite ønsket og heller ikke sett på som særlig realistisk.

Men om 6-timers dagen ikke er blitt innført disse åra, er det vedtatt mange andre arbeidstidsreformer. Den faktiske arbeidstida har blitt redusert. De som var i arbeid rundt 1970 arbeidet ca. 1 800 timer i året, mens i dag arbeider vi i gjennomsnitt 1 400 timer. Fram til ca. år 2 000 kan en fjerdedel av denne reduksjonen forklares med mer bruk av deltid, men siden da har både antall og andel deltidsarbeidende blitt redusert. Det betyr at det er andre forklaringer på at arbeidstiden er redusert. Vi har tariffestet lenger ferie. Omregnet utgjør det en snau time i uka. Vi har tariffestet avtalefestet pensjon. For de som har mest nytte av den har det utgjort fem års kortere arbeidstid eller omregnet til om lag 2,5 time pr uke gjennom hele yrkeslivet. Vi har fått en kraftig utvidelse av fødselspermisjon, fra 18 uker i 1986 til nærmere ett år i dag. For et foreldrepar med to barn utgjør den reduksjonen vel 900 timer pr forelder. Fordeler vi disse timene over f eks 6 år, tilsvarer det godt 3 timer redusert arbeidstid pr uke. Disse reformene har bidratt til størst arbeidstidsreduksjoner for dem som trenger det mest, nemlig småbarnsforeldre og eldre arbeidstakere. Men også arbeidstakere flest har fått redusert arbeidstid.

Oppsummert så er det mange som har en faktisk arbeidstid i fulle stillinger som i snitt har en betydelig kortere arbeidsuke enn den vi hadde 30 år tilbake. Dette er valg vi som vi som samfunn har gjort. Økonomer kan regne seg fram til at vi kunne hatt en større verdiskaping uten disse reduksjonene. Men som samfunn og mennesker i dette samfunnet tror jeg vi slett ikke ville hatt det bedre. Arbeidstidsreduksjonene har gjort livene lettere å leve for mange. Og vi har på tross av disse arbeidstidsreduksjonene hatt en sterk produksjonsøkning og økning i produktiviteten.

Reformene er blitt til gjennom tariffoppgjør og gjennom inntektspolitisk samarbeid med myndighetene. Kortere arbeidstid er tatt ut i stedet for tilsvarende økte lønninger, eller som fortjenester for eierne. Hvorfor kan vi ikke da fortsette å redusere arbeidstida på samme måten over noen år for å realisere 6-timers dagen? Det er flere grunner for at jeg ikke vil gå inn for det. For svært mange grupper vil en 6-timers arbeidsdag oppleves som for kort. Mange må reise langt for å dra på arbeid. Da vil det heller være bedre å innarbeide flere dager med fri, slik mange gjør det. I dag er det mange som arbeider fri annenhver fredag, eller tar lengre fri i forbindelse med høytider. Det er stadig flere som i forbindelse med pendling jobber rotasjon. 6-timers dagen vil for mange av disse medføre mer "brakkesyke". I mange yrker vil en 6-timers dag være upraktisk og medføre et stort produktivitetstap ved at det tar tid både å rigge til arbeidsdagen og å avslutte den. Og jeg tror at for flere vil 6-timers dagen gi mer stress i arbeidet, og dermed f eks ikke bidra til reduksjon i sjukefraværet. Det viktigste argumentet jeg likevel har imot er at vi har absolutt ingen garanti for at den produktivitetsutvikling og produksjonsøkning vi har hatt de siste ti-årene vil fortsette. Å redusere den alminnelige arbeid pr uke fra 37,5 timer til 30 timer vil gi et enormt produksjonstap. Skal det unngås må det skje en 25 prosent økning i produksjonen pr produsert time. Enkelte viser til regjeringa Stoltenberg sin perspektivmelding fra 2013 som har framskrivinger som går på at inntektene pr innbygger kan om lag dobles fram til 2060. Men i meldinga framgår det at slike framskrivinger gjøres med store forbehold.

Betyr dette at alt arbeid med å korte ned den daglige arbeidstida bør skrotes? Nei, jeg mener vi bør holde fram med forsøk der en 6 timers normalarbeidsdag kan være både ønskelig og realistisk. Jeg tror at f eks i en del omsorgsyrker kan det være noe å tjene på å redusere daglig arbeidstid. I industrien kan det også være steder der det kan være riktig, men da i form av innarbeidings- og rotasjonsordninger for å utnytte produksjonsutstyret bedre.