Debatthefte 2023: Energiforbruk og strømpris
Utviklingen i europeiske energipriser og norske strømpriser har preget norsk debatt det siste året. Mens superprofitten fra olje og gass føres inn i Oljefondet, har husholdninger og bedrifter fått merke de ekstreme strømprisene. Hvordan og hvor bygger vi ny kraft? Er markedsmekanismen en dårlig løsning for strøm? Hvilke andre former for styring skal vi legge til grunn når vi samtidig trenger betydelige nyinvesteringer?
Norge har en vannkraftbasert kraftproduksjon som siden 1960-tallet er bundet sammen med naboland og andre europeiske land. Kraften er billig å produsere, er regulerbar, evigvarende og eid av fellesskapet. Men – mulighetene til å utnytte den avhenger av hvor mye det snør eller regner og hvor mye nedbør vi klarer å samle opp. Variasjonen i nedbør er betydelig, forskjellen mellom tørr- og våtår er 1,5 ganger danskenes strømproduksjon.
Markedsløsningen for kraft ble innført utover på 90-tallet. Prisene settes gjennom marginalprising, eller prisen det koster å produsere den siste enheten. Russisk nedgang i gass-salg til Europa, gjør at gassprisene går i været – og at den siste produserte enheten av strøm blir ekstrem dyr å produsere – som så setter prisen.
I et hermetisk lukket strøm-Norge ville ikke gassprisene ha påvirket oss mye, men så var det regn og snø – og i tørre år har vi måttet importere kraft. Fordi vi er væravhengige må vi enten bygge ut betydelig mer lagringskapasitet eller overkapasitet for å sikre oss, eller så må vi ha overføringsmuligheter fra andre land. Desto bedre overføringsmuligheter – desto større vil utenlandske priser påvirke de norske.
Uavhengig av hva man mener er årsakene til prisøkningene, står vi fremover ovenfor en varslet kraftkrise i Norge – og et kraftmarked som knaker i sammenføyningene. I store trekk står vi ovenfor tre valg; la markedet virke som før, sterkere markedsregulering eller å vrake markedsmekanismen.
Forbrukerne skånes for de verste prisene gjennom støtteordning i dag, men skal det også gjelde for bedriftene? Skal staten gripe sterkere inn og regulere hardere, eksempelvis gjennom makspriser eller eksportrestriksjoner? Det igjen øker muligheten for rasjonering eller økonomiske mottiltak fra land som ikke får kjøpt norsk kraft.
I Norge fører nytt planlagt forbruk til at kraftoverskuddet blir redusert fra rundt 15 TWh i normalåret 2021, til rundt 3 TWh i 2026. Etter 2026 er det ventet en ytterligere forbruksvekst knyttet til videre elektrifisering og ny industri. Dette vil gi et kraftunderskudd i Norge.