Debatthefte 2023: Hvordan utvikle tariffavtalene? 

Tariffavtalene er det viktigste grunnlaget vi organiserer rundt. Ikke bare regulerer de våre grunnleggende lønns- og arbeidsvilkår – anerkjennelsen av de tillitsvalgte og organisasjonsretten ligger i Hovedavtalen, som er første del av alle våre tariffavtaler. 

Brede landsdekkende bransjeavtaler har vært viktig. Det gir styrke bak avtalene og sørger for at ulike lønns- og arbeidsvilkår ikke skal gi ulike konkurransevilkår mellom bedriftene. 

Det har vært store endringer i arbeidslivet siden den første Verkstedsoverenskomsten ble til i 1907. Mange av disse endringene er fanget opp i dagens avtaler – men prinsippene fra de første avtalene består. 

I 2022 ble VO-delen i Industrioverenskomsten endret slik at overenskomsten, etter lokal avtale, kan gjøres gjeldende også for “funksjonærer” tilknyttet produksjonen. Dermed har vi kommet nærmere målet fra prinsipprogrammet om at “det skal være én overenskomst for alle ansatte i bedriften”. Begrunnelsen er enkel: «Rent prinsipielt er alle ansatte, uansett bakgrunn, ansatt i samme bedrift og det er det resultatet som skapes i den enkelte bedrift som gir grunnlaget for de lønninger som bedriften kan betale. Det må derfor være riktig at tidligere skille mellom de ulike kategorier arbeidstakere ikke lenger skal være til hinder for at alle ansatte skal kunne omfattes av samme overenskomst». 

I mange bedrifter og bransjer forsvinner skillet mellom arbeidere og funksjonærer. Da blir spørsmålet om vi skal kreve tilsvarende endringer på andre avtaleområder også. 

Arbeidsgiverorganisasjonene vil gjerne ha mer rammepregede overenskomster, og gjerne åpninger for å avtale seg bort fra både lønns- og arbeidstidsbestemmelser i den enkelte bedrift. Fortsatt er vår erfaring at det er viktig at tariffavtalene har klare og tydelige bestemmelser for hva som skal gjelde. 

Til tariffoppgjørene mottar forbundet nesten 2000 forslag til endringer, hvor flertallet av forslagene til endringer gjelder enkeltbestemmelser i overenskomstene. Dette viser at det er stort engasjement for videreutvikling av avtalene. Erfaringene viser at slike endringer er vanskelig å få til uten at man forhandler på den enkelte overenskomst (forbundsvist).