Debatthefte 2023: Klima
Hvordan nå ambisiøse klimamål
Hvilke grep bør gjøres i folks liv slik at vi kan leve mer bærekraftig enn i dag? Hvilke teknologiske satsinger bør gjøres fremover for nå klimamålene samtidig som inntekter til vår felles velferd blir opprettholdt?
Menneskeskapt aktivitet bidrar til klimaendringer og utslipp av klimagasser. Disse utslippene må reduseres. Ingen kan forholde seg passiv til dette, verken som innbyggere eller ansatte i våre ulike næringer. Både jobb og privatliv må bli mer klimavennlig og bærekraftig.
Klimakrisen er vår tids viktigste kamp. Jordkloden blir varmere, og vi får mer ekstremvær. Samtidig vet vi at å løse klimakrisen vil kreve mye av oss alle. Vi står fremover overfor tøffe valg hvor de ambisiøse klimamålene må gå foran forventninger om økt velstand og mer velferd. Både jobb og privatliv må bli mer klimavennlig. Noen mener at godt nok i større grad må bli et krav, mer enn at alt skal bli bedre og alle skal få mer.
Som innbygger i et av verdens rikeste land er situasjonen for veldig mange av oss et liv i overflod. Et liv der vi ikke trenger å bekymre oss for mat på bordet og klær på kroppen. Forbruket av naturressurser har tredoblet seg siden 1970-tallet. Denne utviklingen kan ikke fortsette. Vi klarer ikke å bli et lavutslippssamfunn kun ved å bytte til el-bil. Vi må leve liv som forbruker mindre, som er mer i tråd med klimaet og klodens begrensede ressurser. Dette handler også om solidaritet. Om hvordan folk i andre land som er fattigere også kan få bedrede liv.
Hensynet til klima og miljø berører alle våre næringer. Hver dag bidrar Fellesforbundets medlemmer til at industri og næringsliv utvikler seg i mer bærekraftig retning med et lavere miljø- og klimaavtrykk. Historien om norsk industri er historien om utvikling. Vi kan bidra til å kutte utslipp i virksomheter som ligger i Norge. Flyttes de ut av landet mister vi denne muligheten. Lavutslippsteknologi som vi utvikler i vår industri kan også brukes i andre land. Det er derfor avgjørende å legge til rette for den omstillingen vi alle er enige om at må til. Slik sikrer vi også inntekter til å finansiere vår felles velferd.
Klimapolitikken må forenes med næringspolitikken på en måte som sikrer seriøse arbeidsplasser og god fordeling i samfunnet. Klimapolitikken må være realistisk og rettferdig slik at den får legitimitet. Den omstillingen vi står overfor må være rettferdig både nasjonalt og internasjonalt. De ansatte må få kompetanse påfyll og kunnskap til å delta i omstillingene. Den må sikre arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter, samt arbeidstakernes involvering og medvirkning fremover.
Hvor skal tingene vi omgir oss med komme fra?
Hvor og hvordan setter vi grenser for næringsutvikling? Vi vil ha mobiltelefoner, men ikke gruver. Vi vil ha strøm, men ikke vindmøller i vårt nabolag. De fleste av oss roper etter nok strøm til en billig penge. Men vi er mindre villige til å betale prisen for kraftledningene som må bygges på kryss og tvers i landet vårt. Bør mulighetene for lokale skatteinntekter påvirke disse grensene? Hvordan verdsetter vi nye arbeidsplasser? Hvordan kan vi skape forståelse for «samfunnets interesser», når disse går på bekostning av «mine» interesser?
Nå kan det absolutt hevdes at hensynet til natur og miljø er «samfunnets interesser» og ikke bare «mine» interesser. I en del tilfeller kan det være at det å ødelegge natur kan være i «mine», men ikke i samfunnets interesse.
Utbygging av hytter, vei, bane og kraftledninger beslaglegger areal, skaper støy og hindrer annen aktivitet. Da Oslo Lysverker i 1946 la frem planene om en ny kraftgate fra Hallingdal til Oslo, ble det mobilisert nærmere 30 000 mennesker til demonstrasjon foran Rådhuset. Aftenposten hadde overskriften "Nordmarka må ikke ødelegges". Det samme engasjementet så vi ved nettutbyggingen i Hardanger og kampen mot «monstermaster». Fremføringslinjer for strøm vil nesten alltid medføre naturinngrep og ødelegge opplevelsen av uberørt natur og gammelt kulturlandskap. Ofte høstes nytten av den nye kabeltraséen langt vekk fra selve naturinngrepet.
At turistene skulle miste lysten på å reise til Hardanger etter monstermastene ble bygd slo ikke til. Turistene kommer til Hardanger, nå som før.
I dag setter et lokalt vedtak en stopper for Norges eneste mottaksanlegg for farlig avfall, på Langøya utenfor Holmestrand. «Vi ønsker ikke at øya vår skal være en avfallsplass for hele Norden» Dette kan få store konsekvenser for en rekke norske industribedrifter og avfallsforbrenningsanlegg som ikke lenger er sikret en løsning for håndtering av farlig avfall.
NVE utarbeidet i 2019 et forslag som pekte på de 13 mest egnede områdene for vindkraft på land. Etter høringsrunden besluttet regjeringen likevel å ikke gå videre med forslaget.
Ifølge NRK mente hele 52 prosent av befolkningen at lokale myndigheter skal få bestemme tillatelse til å bygge ut vindkraftverk. Kun 25 prosent mente at sentrale myndigheter skal ha siste ord.
Regulering av vannkraft kan føre til store naturinngrep, men gir mulighet for overføring av kraft til resten av landet. Mange kraftkommuner tjener i dag rått på skyhøye kraftpriser – mens andre betaler dyrt for strømmen til skoler, barnehager og eldreomsorg
Nye utfordringer for klimaløserne – Industrien og bedriftsutvikling i det grønne skiftet
Det er lett å mane til behovet for en mer aktiv industripolitikk. Men hva innebærer det? Vi trenger tilgang på mer fornybar kraft, men hvor finner vi den?
Industripolitikken henger uløselig sammen med energi- og klimapolitikken. Vi må lykkes med alle tre. Norge har bygget opp en konkurransedyktig kraftforedlende industri basert på fornybar kraft. Økt tilgang til fornybar energi bidrar til å sikre eksisterende arbeidsplasser, samtidig som det legger grunnlag for nye. Forutsigbar tilgang på kraft er viktig for en fremtidsrettet industriell utvikling i Norge. Det er forutsetningen for å lykkes med den omstillingen industrien skal gjennom, og for at nye satsinger som batterifabrikker blir etablert.
Samfunnet skal elektrifiseres og da trengs det mer fornybar energi. Olje- og gassektoren bidrar mest til inntekter til fellesskapet og sysselsetter rundt 200.000. Utslippskutt i næringen er avgjørende for å nå Norges klimamål. Dette krever tilgang på kraft. Samtidig skal mye som i dag går på fossilt brennstoff, som biler og anleggsmaskiner, over på strøm. Det gir behov for mer fornybar kraft.
Norge har altså behov for mer kraft. Ny produksjon og et mer energieffektivt forbruk vil gi tilgang på mer kraft. Disse mulighetene må utnyttes. Energisparing og effektivisering er nødvendig, men på langt nær tilstrekkelig. Energiutveksling er nødvendig for å sikre oss nok strøm i perioder med lite nedbør i Norge. Det er ikke alltid vi kan være selvforsynte.
Norsk leverandørindustri har ambisjoner om økte markedsandeler innen vindkraft, både til lands og til havs. Samtidig ønsker vi å ta vare på urørt natur og artsmangfold. Vindkraftparker må i større grad bidra til inntekt til lokalsamfunnet og må bygges ut ansvarlig.
Industrien har lenge tilpasset seg stadig strengere miljøkrav, noe som har styrket vår konkurranseevne. Utvikling av miljøteknologiske tjenester og produkter bidrar til både å løse klimakrisen og til å bygge nye og fremtidsrettede markeder og arbeidsplasser.
Det offentlige må gjennom virkemidler som tilskudd og krav til anbud bidra til satsingen. Men samtidig som det må føres en aktiv industripolitikk finnes det en begrensning i hvor mye norsk industri kan favoriseres fremover utenlands. Både i handelsavtalene norsk industri nyter godt av og risiko for mottiltak. Vi kan ikke produsere til kun et hjemmemarked. Vi er avhengig av markedene rundt oss.
Veien videre for klimaløserne – nye utfordringer for reiseliv og transport
Må sydenturer avvikles for å løse klimakrisen? Får vi nye ferievaner og en annen reiselivsbransje? Hvordan skal et internasjonalt varebytte og globale transportruter gjøres klimavennlige? Hvordan sikrer vi arbeidsvilkårene i de globaliserte bransjene? Det er mange reguleringer og et stort regelverk i transportsektoren, likevel avdekkes det omfattende brudd på lover og regelverk.
Mer enn halvparten av reiselivets utslipp kommer fra flytransporten. En stor andel av dette kommer også fra bilbruk, ferger og cruise. Reiselivets egne utslipp, hoteller, restauranter osv., er i størrelsesorden 6 %. Det betyr at det vil koste å redusere utslipp i reiselivet. Det vil bety færre turister, særlig de som reiser langt. Hvis en i tillegg tar med den natur- og miljøslitasjen som overturisme utgjør blir fremtidsutsiktene for denne sektoren usikre. På sett og vis er også klimaendringer i seg selv en trussel for reiselivet. Skisesongene blir kortere og somrene varmere og våtere. Færre turister betyr færre jobber, hvis vi ikke klarer å endre turiststrømmene fra langdistanse til kortdistanse og får flere til å reise i eget land. Alternativt at transporten blir mer elektrisk og kollektiv.
Gode transportløsninger er en forutsetning for høy sysselsetting, god distriktsutvikling og verdiskaping i industri, næringsliv og offentlig sektor. For å kutte utslippene og oppnå Norges klimaforpliktelser trenger vi en sterkere satsing på kollektivtrafikk og transportløsninger basert på fornybar energi. Ved anbudsutsettelse av kollektivtrafikk må det vektlegges arbeidsvilkår, kvalitet, kompetanse, HMS og miljø.
Transportsektoren har over tid vært utsatt for press på lønns- og arbeidsvilkår gjennom kabotasje og tredjelandskjøring, samt billig transport og arbeidskraft fra Øst-Europa.
Transportbransjen er utsatt for kriminell virksomhet, og økokrim har pekt ut varetransport som en nasjonal trussel med utstrakt skatteunndragelse, svart arbeid, trygdemisbruk, utnyttelse av arbeidskraft og annen kriminalitet.