Christian Justnes om arbeidslivs- og tariffpolitikk

Christian Justnes - Forbundssekretær

Landsmøte innledning - 23. oktober 2023

 

Tusen takk, dirigent.

God morgen, kjære landsmøte og gode kamerater!

 

På Fellesforbundets landsmøte er vi så heldige at vi får bruke en heil dag på å diskutere arbeidslivs- og tariffpolitikk, og den dagen er i dag!

 

Tariffavtalene våre er selve grunnsteinen i det vi driver med, og i Fellesforbundet har vi, med stort og smått, 58 avtaler.

 

Kompromisset med arbeidsgiverne om prisen på arbeidskraft var for lenge siden spira til de første avtalene.

 

Det handlet om å unngå at arbeidsfolk underbød hverandre i den desperate kampen om arbeid.

 

Det var andre tider, men utviklinga i norsk arbeidsliv de siste tiårene har vist oss at dette er viktig, den dag i dag.

 

Derfor var det så fint å se filmen med Fredrik og gjengen på Bøk her i Oslo.

 

De har skjønt det samme som forgjengerne våre gjorde på 1800-tallet.

 

Vi står sterkere sammen!

Og det gjelder like fullt for grafiske designere, som for bygningsarbeidere og industrifolk, som vi er vant til å se med faner og flagg.

 

Gratulerer til Fredrik og de andre kameratene våre på Bøk, dere er hjertelig velkomne i fellesskapet!

 

Og det håper jeg landsmøtet kan understreke med en varm applaus!

 

 

Tradisjonen tro, skal landsmøtet også i år behandle en tariffpolitisk uttalelse.

 

Da forslagsfristen til neste års tariffoppgjør gikk ut 5. oktober, hadde vi fått inn langt over 2000 forslag fra klubber og avdelinger.

 

Og det har dere klart, samtidig som dere har forberedt dere til landsmøtet.

 

Det viser et engasjement og ei bredde som rett og slett er jækla imponerende!

 

Og nettopp det engasjementet og den forankringa er vi helt avhengig av når vi snart går inn i et nytt, tøft oppgjør.

 

Og med 170.000 medlemmer, er vi sterkere enn noen gang!

 

Det så vi i oppgjøret i vår. Sammen med resten av LO-fellesskapet brukte vi tyngden vår.

 

Og vi vant!

 

 

På vei inn i neste års hovedoppgjør, skal vi huske på at utvikling av tariffavtalene er de små skritts vei.

 

Arbeidet krever ei tydelig retning over tid, med klare prioriteringer. Og noen ganger opplever vi å få store gjennomslag.

 

Ett eksempel er bestemmelsen vi fikk inn i Industrioverenskomsten i fjor.

 

Nå kan au industrifunksjonærer omfattes av overenskomsten.

Foreløpig er det ikke mange klubber som har tatt i bruk bestemmelsen, men den gir oss muligheter.

 

Etter mange års nedgang i bruken av akkord på byggfagene, fikk vi i fjorårets oppgjør inn en viktig enighet om at partene sammen skal jobbe for å gjenreise akkord som lønnssystem.

 

Ikke fordi at alt var så mye bedre før.

 

Men, fordi våre folk ønsker medbestemmelse over egen arbeidshverdag.

Og fordi våre folk vil bidra til å snu det som har vært en langvarig nedgang i produktiviteten i byggebransjen. Vi tar ansvar for mer enn bare egen lønn.

 

Jobben er ikke gjort, men det viser åssen vi med strategiske valg i tariffoppgjørene kan bidra til utviklinga av bransjene våre.

 

 

I desember kommer Holden 4-utvalget med sin rapport om åssen norsk lønnsdannelse, herunder frontfagsmodellen, fungerer.

 

Modellen forutsetter at det er lønnsevnen i den konkurranseutsatte industrien som setter ramma for resten av norsk arbeidsliv.

 

Frontfaget er med andre ord oss, og industrien vår.

 

I 2013 konkluderte Holden 3-utvalget med at det inntektspolitiske samarbeidet har bidratt til ei god utvikling i Norge, og utvalget sluttet opp om frontfagsmodellen.

 

I de ti årene har det ikke manglet på forsøk på å svekke frontfagets rolle, og endre modellen for lønnsdannelse i Norge.

 

Manglende rekruttering til yrker er et typisk argument for dette, og under pandemien var det plutselig sånn at alle utsatte yrker måtte kunne fravike frontfagsramma.

 

Argumentasjonen skifter, men målet er det samme: Utvalgte deler av arbeidslivet må fris fra frontfagets tvangstrøye.

 

Det på tross av at all erfaring viser at frontfaget gjennom årane har spilt en avgjørende rolle. Den har gitt oss et arbeidsliv med stor grad av fordeling og relativt små lønnsforskjeller.

 

Kombinasjonen av dyrtid og et næringsliv hvor mange bedrifter går så det suser, øker au presset på frontfaget.

 

Det hjelper heller ikke på disiplinen når vi ser stadig flere ledere som tillater seg å stå på toppen av lønnskontoen sin og pisse ned på den norske modellen for lønnsdannelse.

 

Da er det selvsagt fristende for våre medlemmer og tillitsvalgte å tyne ut alt de kan på kort sikt, og drite i de langsiktige konsekvensene.

 

Men, nei, kamerater! Disiplinen dere utviser, er faktisk ganske imponerende.

Vi er tålmodige, men det er grenser for vår tålmodighet.

 

Vi får stadig ny dokumentasjon på at lønnsforskjellene øker - og aller mest gjelder dette bonusene. I fjor betalte folkets eget Statkraft ut 2,2 milliarder i bonuser. Men av hensyn til de stakkarne som fikk bonusene, får vi aldri vite hvor mye hver enkelt fikk.

 

En fersk rapport fra SSB viser at den ene prosenten som tjener aller mest – den ene prosenten - fikk hele 35 prosent av alle bonuser.

 

Det tilsvarte i snitt over 34 000 i måneden.

 

Mens for de aller lavest lønte utgjorde snittbonusen mindre enn 30 kroner i måneden.

 

 

Kamerater!

 

Vi vil, og vi kan ikke sette heile industrien vår på spill.

 

Mister vi den, så mister vi mye mer enn bare industrien.

 

Da mister vi en vesentlig del av fundamentet for velferden vår.

 

Frontfagsmodellen er ikke perfekt.

 

Men æ har til gode å høre noen komme opp med et troverdig alternativ som vil virke på lang sikt. 

 

Og frontfaget skal absolutt ikke ofres på egoismens og kortsiktighetens alter!

 

Derfor skal Fellesforbundet, også i framtida, være det ansvarlige lokomotivet som går foran i den norske lønnsdannelsen.

 

Vi skal fortsette arbeidet for små lønnsforskjeller, og for ei faktisk heving av lønnsnivået til de lavest lønte.

 

 

Kjære landsmøte! En stor del av den norske lønnsdannelsen skjer gjennom lokale lønnsforhandlinger.

 

Ei forutsetning for det, er at de tillitsvalgtes rolle respekteres.

 

Det skal være reelle forhandlinger, hvor krav og tilbud må være basert på den økonomiske virkeligheten i hver enkelt bedrift.

 

Dette må arbeidsgiverne leve opp til og respektere hvis frontfagsmodellen skal stå seg.

 

Tariffavtalene våre, og bestemmelsene de inneholder, må au respekteres.

 

Vi kan ikke akseptere husavtaler, og heller ikke at arbeidsgivere bruker styringsretten til alt som ikke står ordrett i våre avtaler.

 

Det vil bare føre til økte krav om reguleringer fra oss.

 

 

Heller ikke i 2023 er retten til en tariffavtale selvsagt.

 

Som Jørn sa i åpningstalen sin, har medlemmene våre på Olivia og 360 Logistics i år måtte gjennomføre lange streiker for å sikre retten til en tariffavtale.

 

Begge steder trodde arbeidsgiverne at de skulle klare å knekke viljen til medlemmene våre.

 

Det klarte de ikke – våre medlemmer stod ikke alene – en samlet fagbevegelse stilte opp. Og vant!

 

 

I et næringsliv som kjennetegnes av flere og flere konsern- og konsernlignende strukturer, er det mange tillitsvalgte som ikke er til stede når beslutningene fattes. Christoffer snakka veldig bra om dette på lørdag.

 

Dette er bakgrunnen for at vi noe ei gang fremmer ønsket om større deltagelse i bedriftsdemokratiet.

 

Vi tar til orde for at bedriftsdemokratinemda skal reetableres.

 

Og i Hovedavtalen mellom LO og NHO gjelder del B kun industri- og håndverksbedrifter. Vi ønsker at del B i Hovedavtalen skal gjøres gjeldende for flere medlemmer.

 

Vi må se nærmere på dette kravet, og det er et arbeid vi må prioritere.

 

Ordninga med permittering er viktig for å opprettholde sysselsettinga i konjunkturutsatte bransjer.

Mens permitteringsreglene i Hovedavtalen er stabile, er lovverket oftere gjenstand for endringer på grunn av svingende konjunkturer.

Med et brutalt unntak for pandemi-perioden, har norsk arbeidsliv i mange år vært preget av høy aktivitet og lav ledighet.

Det gjenspeiles i permitteringslønnsloven, som i historisk perspektiv nå er ganske streng.

For å si det enkelt, er gjeldende regler laget for dager med solskinn og fønvind, smeigedager som vi sier hjemme, men nå er et rentestyrt lavtrykk på vei.

Over lang tid har byggeindustrien hatt permitteringer og nedbemanninger.

Nylig har av våre medlemsbedrifter blitt lagt ned.

Mange av våre tillitsvalgte i byggenæringa sier at det er grunn til bekymring også i deres bedrifter.

Det er bakgrunnen for at vi sammen med arbeidsgiverne har tatt til orde for utvida permitteringsperiode og kortere arbeidsgiverperiode.

Vi er opptatt av at rammene for dagpenger ved permittering skal være tilpasset virkeligheten i bedriftene, og ikke kortsiktige behov for kutt i statsbudsjettet.

 

 

Nært knyttet til tariffpolitikken, er arbeidslivspolitikken. La meg begynne med et sitat:

 

«Det er vanskelig å finne et firma som tar ansatte på alvor.

 

Ingen ønsker å bli behandlet på en så nedlatende måte, som om jobben er gitt som en tjeneste for den ansatte.

 

 Arbeideren skal sitte stille, gjøre det han får beskjed om og når han er unødvendig, fjerner de ham uten skrupler.

 

De kvitter seg med folk fra jobb på en så trist måte – uten respekt, eller med takk for samarbeidet - som en hund, veldig trist.» 

 

Nei, dette er ikke sitert fra en roman om det harde arbeidslivet på 30-tallet.

 

Disse ordene ble skrevet av ett av våre mange polske medlemmer i bemanningsbransjen. I år, kamerater.

 

Og det er dessverre langt ifra det eneste eksemplet på at kampen mot lausarbeid er en av de viktigste vi fører.

 

Vi i vår bevegelse kan ikke sitte stille og se på at arbeidsfolk behandles sånn.

Dette berører oss alle – direkte eller indirekte.  

 

Derfor er arbeidslivspolitikken et særdeles viktig område for forbundet – og her er det mange innkomne forslag til landsmøtet. 

 

Forslagene til vedtak er innbakt i uttalelsen «Et seriøst og organisert arbeidsliv».

 

Denne uttalelsen vil utgjøre handlingsprogrammet for vår arbeidslivspolitikk i den kommende perioden. 

 

Dagens politiske situasjon er radikalt annerledes enn under vårt forrige landsmøte.

Mange års borgerlig styre ga minimale gjennomslag for våre krav. Vi talte for døve ører.

Men straks Hurdalsplattformen ble lagt fram høsten 2021, så vi ei tydelig endring.

Den nye regjeringa la stor vekt på viktigheten av det organiserte arbeidslivet, og det ble et uttalt mål å styrke organisasjonsgraden.

Regjeringa slo fast at ho ønska å gi ytterligere unntak og rettigheter til virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett.

Altså det vi kaller «skikkelig tariffavtale».

Etter to år med rød-grønn regjering kan vi konstatere at mange av landsmøtets vedtak i 2019 har ført til konkrete og kraftige endringer i lov- og regelverket, samt en rekke andre tiltak.

 

Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor Fellesforbundets landsmøte kalles Norges viktigste politiske verksted? Da foreslår æ at dere tar en kikk på vår uttalelse om arbeidsliv fra 2019, og sammenligner med hva som har skjedd de siste to årene. 

 

En av våre største seiere i denne perioden er gjennomslaget for et langt strengere, men også enklere, regelverk for innleie fra bemanningsbyråer.

 

Dette har vært en av forbundets fanesaker gjennom flere år, i alle ledd av organisasjonen.

 

Våren 2017 tok forbundets ledelse til orde for å innføre forbud mot innleie i visse områder, og fikk gjennomslag for dette på LO-kongressen.

 

Byggforeningene i Osloområdet har gjennomført flere politiske streiker for et forbud mot innleie i bygg.

 

Deler av industrien har i mange tiår benyttet seg av innleie og reisebedrifter når aktiviteten er høy. Det omfanget må begrenses og bli lavere enn i dag.

 

Forslag om å gå inn for et nasjonalt forbud mot innleie vant ikke fram på landsmøtet i 2019. Hadde landsmøtet ønsket det, hadde landsmøtet vedtatt det.

 

Men; landsmøtet fattet et kraftfullt vedtak om å avvikle bemanningsbransjen i sin nåværende form.

 

Og nå folkens, nå har vi ikke bare fått på plass et forbud mot innleie på byggeplasser i Oslo, Viken og Vestfold.

 

Den aller største reformen er at i hele landet, i alle bransjer, er det nå kun tillatt med innleie fra bemanningsbyråer til reine vikariater.

 

Unntaket er bare hvis det finnes en skikkelig tariffavtale i bedriften, og det foreligger en skriftlig avtale om innleie med tillitsvalgt.

 

Selv om det er for tidlig å fastslå effekten av lovendringene, har vi de siste månedene sett mange gladsaker om leiearbeidere som endelig har fått fast jobb - direkte i bedriftene.

 

 

På sikt vil de nye reglene øke grunnbemanninga og sikre faste og heile stillinger direkte i bedriftene der jobben skal gjøres. Dette styrker det organiserte arbeidslivet! 

Det er æ sikker på at den polske kameraten vår fra bemanningsbransjen vil sette stor pris på!

 

 

I den kommende perioden er det uhyre viktig å få det nye regelverket til å virke best mulig. Den største jobben har vi utenfor forbudssona.

 

Det er betydelig politisk motstand mot innstramningene, og seierne som er vunnet er under harde angrep.

 

Allerede nå har Høyre varslet at de vil liberalisere innleieregelverket om de får muligheten.

 

Gud forby!

 

Vi ser at bemanningsbransjen tyr til ytterliggående virkemidler for å forsvare sine interesser, ved å angripe regjeringa gjennom rettsapparatet og ESA.

 

Og dette til tross for at andre europeiske land har lignende restriksjoner på innleie.

 

Fellesforbundet må mobilisere kraftig for å forhindre reverseringer, og arbeide for et fortsatt rød-grønt flertall.

 

Framover må vi au jobbe for å tette hullene som brukes for å omgå regelverket. 

 

Og det lover jeg dere, Atle, og resten av landsmøtet: Fellesforbundet har ikke, og skal heller ikke, senke guarden i denne kampen. Snarere tvert imot!

 

 

Et velorganisert arbeidsliv er selve grunnmuren i den norske modellen.

 

Dette fundamentet må ikke forvitre.

 

Det fordrer et krafttak fra oss i fagbevegelsen, men au fra myndigheter, lovgivere og arbeidsgivere.

 

Tariffavtalene og arbeidsmiljøloven legger helt avgjørende premisser for utviklingen i arbeidslivet.

 

Da må lov og avtale spille på lag.

 

Regjeringa er klar på at de har til hensikt å styrke det organiserte arbeidslivet. Og det gjør de!

 

Vår nye arbeidsminister har skutt ut av startblokka og allerede nå startet arbeidet med å klargjøre hvilke tillitsvalgte som kan inngå avtaler om innleie.

 

Nå må du bare fortsette, Tonje! Sørg for å gjennomføre en grundig og helhetlig gjennomgang av heile arbeidsmiljølovens bruk av begrepene «tariffavtale» og «tillitsvalgt», så blir dette knall!

 

Skal vi lykkes med å skape et godt og produktivt arbeidsliv, må privat og offentlig sektor dra i samme retning.  

 

Offentlig sektor kjøper hvert år varer og tjenester for over 700 milliarder kroner. 700 milliarder!

 

Dette er våre penger, folkets penger, som må brukes til fellesskapets beste.

 

Norgesmodellen skal sikre seriøsitet i offentlige innkjøp, men den må ikke bli ei begrensning for hvilke krav som kan stilles.

 

Norgesmodellen må derimot hente ut det beste fra de lokale seriøsitetsmodellene.

 

Standarden på offentlige innkjøp har stor betydning for våre bransjer – som i bygg, transport, miljøbedrifter, servering og skipsbygging.

 

Det offentlige har som Norges største innkjøper et tungt ansvar i kampen mot useriøse aktører.

 

Offentlige anskaffelser må bidra til å styrke det organiserte arbeidslivet, og det må bli en fordel å ha tariffavtale.

 

Det burde egentlig være heilt selvsagt at offentlige innkjøpere bruker leverandører med tariffavtale.  

 

 

Reguleringer mot sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og lausarbeid er viktige.

Og vi vet inderlig godt at de ikke kommer rekende på ei fjøl.

 

Men, reguleringene i seg sjøl er ikke verdt så mye – de må håndheves, kontrolleres og sanksjoneres.

 

Her er vi langt ifra i mål.

 

Selv om fagbevegelsen utgjør et førstelinjeforsvar mot useriøsitet, er vi helt avhengige av et godt samspill med velfungerende og sterke tilsynsmyndigheter.

 

Hvis kriminelle aktører får fritt spillerom, vil strengere reguleringer forverre konkurransesituasjonen for seriøse bedrifter.

 

Landsmøtet må stille klare krav rundt bevilgninger til, og organisering av Arbeidstilsynet og andre kontrolletater framover.

 

Sosial dumping i transport tar mange former og har særtrekk som krever spesielle tiltak. Derfor har dette temaet fått et eget kapittel i uttalelsen.

 

Bevilgningene til denne kampen må økes, arbeidet må skjerpes og konsekvensene av å ikke følge regelverk, må være harde og tydelige.

 

Samarbeidet med fagbevegelsen må styrkes i alle bransjer, og ordninga med regionale verneombud bør vurderes innført i flere bransjer.  

 

Arbeidslivet står aldri stille, og både gamle og nye problemer må møtes med sterke og kollektive tiltak.

Det skal vi sørge for, samtidig som vi skal bruke krefter på å forsvare seierne som er vunnet. 

 

Fellesforbundet skal være frontfaget, også i arbeidet mot useriøsitet og sosial dumping.

 

Vi skal opprettholde det politiske presset for å sikre at myndighetene gjør sin del av jobben.

 

Kampen mot sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og useriøsitet er ikke bare viktig for våre medlemmer – men for heile arbeidslivsmodellen i Norge.

 

 

Et godt arbeidsliv må au være et likestilt arbeidsliv.

 

Uttalelsen om likestilling er klinkende klar: Kvinner og menn skal ha like muligheter og lik lønn for arbeid av lik verdi.

 

Alle skal ha lik rett til utdanning, arbeid, karriere og familieliv.

Og all diskriminering og seksuell trakassering er totalt uakseptabelt!

 

Fellesforbundet skal være en pådriver for å stoppe diskriminering, mobbing og trakassering i alle våre bransjer.

 

En god kjønnsbalanse på arbeidsplassene er til fordel for både menn og kvinner. 

Vi må bruke flere virkemidler for å nå dette målet – både i skoleverket, på arbeidsplassene og i fagbevegelsen.

 

Og ikke minst; vi må få en arbeidshverdag som er langt bedre tilrettelagt for et godt familie- og arbeidsliv. Dette er viktig, både for menn og for kvinner.

Og så, kamerater, har vi kommet til noe mange har gleda seg til. Nettopp debatten om framtidas pensjon. Dette er så viktig at vi i år har lagt opp til en egen pensjonspolitisk uttalelse.

Pensjonssystemet vårt er tredelt, og består av
Folketrygdas alderspensjon,

den lovfestede Obligatorisk tjenestepensjon

og til slutt; vår egen, fagbevegelsens egen, gullklump, Avtalefestet pensjon.

Alle disse tre må sees i sammenheng når vi diskuterer pensjon.

Det er mange og delte meninger om dagens pensjonssystem, men det er bred enighet om at det er folketrygda som skal være det bærende elementet i pensjonen vår. 

De færreste av landsmøteforslagene tar til orde for en full reform av folketrygdas alderspensjon, og derfor innstilles det heller ikke på det.

Regelverket rundt innskuddspensjon ble i fjor forbedret.

Nå får vi alle «Pensjon fra første krone».

Det var en viktig seier, særlig for våre lavest lønte medlemmer.

De har ofte ikke lokale avtaler om pensjon, og får dermed bare det loven gir.

Hvorvidt vi nå skal stille nye krav til forbedring av OTP er en interessant diskusjon, som vi må se i sammenheng med andre krav på pensjonsfeltet.  

Som jeg sa, er ordninga med Avtalefestet pensjon veldig verdifull for oss.

Derfor må vi vite hva vi gjør, hvis vi skal gjøre endringer.

 

På bakgrunn av 2018-oppgjøret, la LO og NHO i 2021 fram ei utredning av såkalt Reformert AFP.

Den utredninga avstedkom mange spørsmål fra medlemmer og tillitsvalgte i LO, og Fellesforbundet har vært blant de som har stilt flest spørsmål.

Fremdeles mangler vi fullgode svar på en del av disse spørsmålene.

Derfor har mange av dere, inklusive meg, vært skeptiske. Noen rett og slett negative.

Men når svarene mangler, så er vi på vårt beste når vi ikke gir oss.

Og istedenfor å vente på svar, har vi forsøkt å snu, fra skepsis til konstruktive krav.

Nye krav som må leveres på hvis vi skal være med på ei ombygging av AFP.

Ett av kravene våre, er at uføre ikke skal ekskluderes. Det har blitt stemplet som altfor dyrt.

Joda, det vil koste, men det kontrer vi med andre krav som vil være kostnadsbesparende.

Det er solidaritet og ansvarlighet i praksis - og i skjønn forening.

Og så, gode venner, vil jeg minne om to ting:

På tross av hva vi kunne få inntrykk av i en viss hilsningstale på fredag, så er ikke dette enten gammel eller ny ordning, uten mulighet for å stille krav eller gjøre endringer.

Og vi mister ikke gammel ordning i det øyeblikket vi eventuelt velger å gå i forhandling om ei ny. Husk det!

 

Pensjon er vanskelig, sier noen. Det kan de saktens ha rett i.

Ikke fordi Fellesforbundet ikke forstår pensjon, for det gjør vi absolutt.

Men fordi vi har så mange ulike bransjer vi skal ta hensyn til, at vi ikke bare kan si hva som passer industrien.

Eller hotell og restaurant.

Eller bygg.

Eller transport.

Eller kvinner. Eller menn.

Våre svar må favne hele bredden!

Vi skal ikke bare si hva vi ønsker, men vi skal au være med å levere varene til slutt.

Det forplikter!

Og derfor må vi, kamerater, vise raushet og forståelse for hverandres perspektiver når vi diskuterer framtidas AFP.

For det er det vi faktisk skal i dag. Og det har jeg tro på at vi skal klare aldeles strålende!

 

Dirigenter, Landsmøte.

Jeg fremmer med dette representantskapets innstillinger til dagsordens punkt 8: Arbeidslivs- og tariffpolitikk, som finnes i landsmøtehefte 9, samt uttalelsene:

"TARIFFPOLITISK UTTALELSE"

"ET SERIØST OG ORGANISERT ARBEIDSLIV"

"ET LIKESTILT ARBEIDSLIV"

og

"PENSJONSPOLITISK UTTALELSE"

Alle fire finner dere i hefte 2.

Tusen takk for oppmerksomheten, og god debatt!