Clas Delp om vedtekter
Clas Delp - Forbundssekretær
Landsmøte innledning - vedtekter 21. oktober 2023
I Hege sin innledning tar hun opp utviklingsarbeid vi har jobbet med i denne landsmøteperioden, og hun peker retning for hvordan vi skal utvikle vår egen organisasjon fremover.
Da må vedtektene henge med i utviklingen!
Vi har lært masse, på godt og vondt, gjennom pandemien.
Blant annet at digitale møter er et reelt alternativ til fysiske møter – både når vi må, men også når det faktisk er et bedre alternativ.
Vi skal være inkluderende og åpne for nye grupper.
Da kan vi ikke ha vedtekter som sier at du skal bli «opptatt som medlem».
Det høres jo ut som om vi har opptaksprøve – eller audition, før vi slipper inn nye medlemmer i felleskapet.
Innstillingen til nye vedtekter inneholder derfor en del redaksjonelle endringer, som handler om at vedtektene må henge med i tiden - og uttrykker hvilken organisasjon vi vil være.
Kjære potensielle medlem – du er velkommen til å bli medlem – uten opptaksprøve!
Vedtektskomiteen har to oppgaver:
Først skal vi innstille til landsmøtet på valgbarhet og størrelse på de organene vi skal velge.
Etter det skal vi innstille på øvrige endringer i vedtektene våre.
Det første kommer først, og det må vi ikke bruke så alt for lang tid på.
Vi må sette i gang jobben rett etter at møtet er slutt i dag, slik at vi så raskt som mulig kan få landsmøtets avklaringer på hva som blir valgkomiteens oppdrag.
Så dersom noen av vedtektskomiteens medlemmer hadde planer om å gå på byen i kveld – så er de planene herved avlyst.
Innstillingen er videreføring av dagens ordning med landsmøtevalgt forbundsstyre og representantskap.
I 2019 ble forbundsledelsen utvidet fra 7-8, forbundsstyret utvidet med 2 og representantskapet ble utvidet med 4 plasser.
Innstillingen er at vi skal videreføre dagens antall valgte representanter på alle nivå.
Det foreligger flere forslag om at vårt rep.skap skal velges av avdelingene i stedet for på landsmøtet.
Spørsmålet er: Hvordan skal vi da klare speile mangfoldet i medlemsmassen?
Om 84 avdelinger skal gjennomføre hver sine valg vil jeg tro at de fleste vil velge sin egen leder som representant til forbundets representantskap.
10 av 84 avdelingsledere er kvinner. Det har blitt flere i løpet av denne landsmøteperioden, men andelen er bare på 12% - noe som er lavere enn kvinneandelen i medlemsmassen.
Vi har en avdelingsleder som er under 30 år.
Vi har derimot 43 avdelingsledere som er 55 år eller eldre.
Sammensetningen av gruppen med avdelingsledere vil være vilkårlig.
Det er opp til hvert enkelt årsmøte i hver enkelt avdeling hvem som blir valgt som leder.
Innenfor f.eks. bygg og transport har vi fremdeles mange bransjeavdelinger. Hvordan vil dette se ut i balansen mellom størrelsen på de ulike bransjene våre?
I enkelte deler av landet har vi mange avdelinger, mens andre steder har vi få – og store, samleavdelinger. Antall avdelinger harmoniserer nødvendigvis ikke med geografisk fordeling av medlemsmassen.
En slik valgordning vil etter mitt skjønn inneholde alt for mange tilfeldigheter i forhold til hvordan vi treffer på kjønn, alder, bakgrunn, bransjetilhørighet og geografi.
Ved landsmøtevalg har vi dessuten muligheten til å kvotere inn noen grupper særskilt.
Videreføring av dagens modell vil sikre dedikerte plasser til ungdommene våre, både i forbundsstyre og representantskap.
Våre styrende organer skal gjenspeile det fantastiske mangfoldet Fellesforbundet er. Det som er vår styrke.
Vi vil vel fortsatt ha det på den måten?
Landsmøtet i 2019 bestemte at representantskapet skulle få flere oppgaver. Oppgaver som valg av tariff-/bransjeråd og fastsettelse av forbundsstyrehonorar ble overført fra forbundsstyret til representantskapet.
Også ved dette landsmøtet foreslås det at vi skal gi representantskapet flere oppgaver.
I dag er det representantskapet som velger våre delegater til LO-kongressen.
Innstillingen legger opp til at representantskapet nå også skal innstille på forslagene vi sender til LO-kongressen.
Når det gjelder valgbarhet til representantskapet foreslås det samme regler som for valgbarhet til forbundsstyret.
Det vil si at ansatte i ett av forbundets organisasjonsledd, regionale verneombud og oppmålere ansatt i en avdeling eller målekontor, ikke skal være valgbare til verv i representantskapet.
Begrunnelsen for denne innstillingen er at Fellesforbundet skal styres av de tillitsvalgte, ikke de som er fast ansatt i organisasjonen.
Vi har massevis av flotte og dyktige folk ansatt både i forbundet og avdelingene.
Mange av de ansatte har bakgrunn som tillitsvalgt.
En av de viktigste oppgavene til ansatte er nettopp å bygge opp under de tillitsvalgte.
Vi må bygge opp nye tillitsvalgte, vi må ta vare på de vi har og vi må slippe dem til der hvor beslutningene tas og politikken utvikles.
Kontingent er, tradisjon tro, et tema det har kommet inn mange forslag om.
Fellesforbundets solidariske kontingentsystem har stått fjellstøtt i forbundet vårt i årtier.
Det har til alle landsmøter kommet inn forslag om å gjøre endringer i systemet, men landsmøte etter landsmøte har konkludert med at vi skal ha prosentkontingent – uten gulv og uten tak.
Sist gang vi hadde en større utredning om kontingent var forkant av landsmøtet i 2007. Heller ikke dette landsmøtet valgte å gjøre noen store prinsipielle endringer i kontingentssystemet vårt.
På side 28 og 29 i landsmøtehefte 5 ser dere oppsummeringen av alle de forslagene som er reist om prosentkontingenten.
Denne bunken av forslag peker ikke i samme retning, og de har ulike begrunnelser for forslagene til endring.
En del av forslagene er begrunnet i konkurransen vil opplever fra andre forbund, både i og utenfor LO-familien.
Konkurranse fra andre organisasjoner er ikke et gjennomgående problem i alle våre bransjeområder, men det er en høyst reell problemstilling vi må ta inn over oss – også i diskusjonen om kontingent.
På noen områder har vi opplevd at konkurransen har blitt betydelig skjerpet i løpet av denne landsmøteperioden.
Noe av det mest spesielle, eller uheldige, er på bussbransjeavtalen.
Her driver vi kannibalisme innad i LO-familien, i tillegg til at vi har konkurrenter på utsiden.
Rivaliseringen mellom LO-forbundene er overhodet ikke bra, og kan i seg selv fort bidra til at medlemmer velger YS og YTF i stedet for oss.
Med mange mulige forbundsvalg kan nok også kontingent ha betydning for bussjåførenes valg av organisasjon.
Christian vil sikkert komme innom vertikalisering av Industrioverenskomsten i sin innledning på mandag.
Å vertikalisere vil si at vi skal inkludere flere grupper ansatte i omfanget til våre tariffavtaler.
Vi skal altså jobbe for å få flere grupper inn på overenskomsten, og som medlemmer av Fellesforbundet.
Skal vi lykkes med den jobben må vi fremstå som attraktive, og bli det naturlige organisasjonsvalget, også for nye grupper.
Da vil vi oppleve mer konkurranse fra andre organisasjoner enn vi har gjort til nå.
Spørsmålet er: Betyr dette at vi må tenke annerledes om kontingent og medlemsfordeler enn vi har gjort til nå?
Så dere…
Vi har noen år bak oss med høy prisvekst på en rekke varer og tjenester som alle har bruk for.
Ingen kan velge bort mat, strøm, husleie eller boliglån i hverdagen.
Det merkes i lommeboka til våre medlemmer, og aller mest hos dem med lavest lønn og små stillinger.
Det er en risiko for den enkelte å velge bort fagforeningsmedlemskap.
Men, det kan være en risiko den enkelte velger å ta dersom prisen oppleves feil eller for høy. Eller at du rett og slett ikke har råd til det - dersom du skal ha mat i kjøleskapet.
Hva mener de som har meldt seg ut?
Vi har spurt dem i undersøkelsen blant utmeldte medlemmer.
Vi har gjennomført tilsvarende undersøkelse fem ganger. Første gang i 2006.
Det er en viss økning i andelen som oppgir kontingent som årsak til utmeldingen.
I 2019 var det 8% som oppga det som årsak.
Tilsvarende tall for 2023 var 13%.
Dette er ikke noen alarmerende utvikling, men vi må merke oss at andelen har økt.
En annen utfordring når det kommer til sammenligning av kontingent er at vi har obligatoriske forsikringer inkludert i kontingenten.
Hos flere andre LO-forbund betaler medlemmene både vanlig prosentkontingent + en fast sum som dekker kostnadene til forsikringspremier.
Flere forbund utenfor LO har tilbud om innboforsikring, men da er dette noe som hvert enkelt medlem kan kjøpe hos et forsikringsselskap de har avtale med.
Tar vi forsikringene ut, som mange andre har gjort, vil det være handlingsrom for å redusere kontingenten – i en eller annen form.
De siste ti årene har vi i gjennomsnitt brukt ca. 29% av forbundets andel av kontintentinntektene til å betale forsikringspremie for de kollektive ordningene.
Prisutviklingen har over tid vært stabil, men dette bildet har endret seg de siste årene.
Prisen på innboforsikringen vil øke med over 20% til neste år.
Dette betyr drøyt 32 millioner i økte kostnader, over drift, for forbundet til neste år.
Dette er alvorlig, og det må jobbes hardt for å finne løsninger som kan berge innboforsikringen - uten at prisen går rett til himmels.
For Fellesforbundet handler dette også om hvorvidt det vil være mulig i fremtiden å ha kollektive forsikringer liggende inne i prosentkontingenten slik vi har i dag.
Det spørsmålet, som jeg lar henge i lufta, bringer meg over til innstillingen om prosentkontingent.
Representantskapet mener det er behov for å utrede og vurdere blant annet kontingentnivå, modeller og innhold.
Sentrale punkter i dette arbeidet må være:
- Vår konkurransesituasjon i forhold andre organisasjoner
- Vår mulighet for å bli det foretrukne forbundet hos nye grupper
- Se på mulige endringer, og ikke minst vurdere hvilke konsekvenser dette får både for forbundet, avdelingene og ikke minst ulike medlemsgrupper
Det legges opp til at utredningen skal settes i gang allerede til vinteren, og at utvalget skal bestå av folk fra forbundsstyret, representantskapet, avdelingene og en ungdomstillitsvalgt.
Når det gjelder de øvrige forslagene, som for eksempel egen kontingent, eller gratismedlemskap, for lærlinger, fast kontingent for VTA-medlemmer og hva som skal være grunnlaget for kontingenttrekk, foreslås disse oversendt til det nye forbundsstyret – og at dette blir med som grunnlag i utredningsarbeidet.
Solid streikekasse = makt bak kravene!
Våre økonomiske muskler er i seg selv med på å avverge at vi havner i en del streiker.
Dersom vi hadde vært blakk, og egentlig ikke har råd til en streik, vil jeg tro at fristelsen til å knekke oss er tilstede hos enkelte arbeidsgivere.
Vi har en regel i våre egne vedtekter om at vi skal ha en økonomisk beredskap til å kunne ta ut alle våre medlemmer i streik i fire uker.
Med den innstillingen som nå ligger i bordet må vi ha 22 000,- bak hvert medlem.
Det betyr i underkant av 2,2 milliarder med dagens medlemstall.
Når vi skal vurdere et riktig nivå på streikebidraget må vi ha denne regelen i bakhodet, og vi må passe på at stønaden ikke gir oss trøbbel med skatteregelene.
I år måtte vi gå til det uvanlige skrittet å ta en streik i et mellomoppgjør.
Sist gang det skjedde er så lenge siden at ingen av oss var med på det.
Sist gang vi hadde streik i et samordnet hovedoppgjør var i år 2000, altså 23 år siden.
Det er med andre ord lenge siden vi har stått i en streik sammen med de andre forbundene i LO, og det viste seg at konfliktstønaden er ganske ulik mellom forbundene.
Dette må vi gjøre to ting med:
Det ene er å se på vår egen sats – som er retningsgivene – ikke hugget i stein.
Det andre er at vi ved neste samordnede oppgjør må ha en koordinering mellom forbundene når det gjelder stønad i forkant av forhandlingene.
Det første kan vi gjøre noe med her på landsmøtet, det andre må den nye ledelsen ta seg av i forberedelsene til fremtidige oppgjør.
Det heter seg at en streik skal koste for alle parter.
Når vi går i streik vil vi først og fremst ramme arbeidsgiverne som ikke vil møte våre krav.
I de fleste streiker er det likevel helt umulig at vi ikke rammer uskyldige tredjeparter.
Det er umulig å streike på buss uten at det går ut over passasjerene.
Streiker vi i byggindustrien er det bare et tidsspørsmål før våre egne medlemmer på FOB ikke får materialene de trenger for å gjøre jobben sin.
Hva skal det koste oss da?
Vi må den ene siden ikke sette streikebidraget så lavt at medlemmene ikke tørr å ta en kamp – i frykt for egen økonomi.
Vi må heller ikke sette streikebidraget så høyt at det vil bli regnet som lønn.
Da risikerer både forbundet, og ikke minst det enkelte medlem, å havne i trøbbel med skattemyndighetene – og det vil vi alle fall ikke!
Så er det slik at ingen streiker er like.
Det er ulikt fra streik til streik hva som må til både for å holde kampviljen oppe i egne rekker, men også hva som skal til for å få motparten tilbake til forhandlingsbordet.
Som jeg allerede har nevnt er satsen vår retningsgivende.
Det vil si at forbundsstyret kan fastsette en annen sats dersom det, av en eller annen grunn, er strategisk lurt eller nødvendig.
Innstillingen er at satsen for konfliktstønad økes og settes til 5 500,- per uke.
I prosessen har det vært diskusjoner om ekstrastønaden til aleneforeldre, som ble innført i 2019. Innstillingen er at den videreføres med 500,- per barn per uke.
Dette vil gi oss regler for streikebidrag som er mer på linje med det som ellers er vanlig i LO-familien + at vi beholder fleksibiliteten i regelverketSå får vi se når, og hvorfor, vi blir nødt til å ta på oss de gule streikevestene neste gang.
Det må vi, helt garantert, på et eller annet tidspunkt - når vi skal skape fremtiden. Sammen.
Jeg og Hege tar med våre innledninger opp innstillingene til dagsordens punkt 5, som dere finner i landsmøtehefte 5 og 6, og uttalelsen "organisasjonsutvikling og rekruttering" til behandling.
Takk for oppmerksomheten, og god debatt!