Vi forstår ikke arbeidsgivernes krav om at vi skal gå ned i kjøpekraft. Situasjonen for bedriftene er nemlig slett ikke bare mørk, skrive forbundsleder Jørn Eggum i denne kommentarartikkelen i Magasinet for fagorganiserte.
Årets tariffoppgjør er i gang. Vi har reist våre krav. Men det er ikke bare vi som stiller krav. Det gjør arbeidsgiverne også. Vi er blitt møtt med tøffe motkrav. Vi krever at medlemmenes kjøpekraft skal sikres, at minstelønnssatsene i våre tariffavtaler skal heves og særskilte tillegg i områder som ligger lavt eller der vi normalt får lite ut ved de lokale forhandlingene. Arbeidsgiverne sier null. De har absolutt ingenting å gi. De krever at vi skal gå ned i kjøpekraft.
Vi forstår ikke arbeidsgiverne. Situasjonen for bedriftene er nemlig slett ikke bare mørk. Bedrifter som står i konkurranse med bedrifter fra andre land har gjennom en svakere norsk krone fått sin konkurransesituasjon klart forbedret. Renta er historisk lav og ser ut til å bli lavere. Det er rimelig for bedrifter å låne penger. Selskapsskatten er satt ned. Mange bedrifter har god inntjening.
Vi kommer ikke til å akseptere noe null-oppgjør. Vi må ha tillegg. Det forventer medlemmene. Mange spør meg hvor mye det blir i år. Jeg svarer at tillegg blir det, men at rammene for tillegg er små. Da må vi i første rekke tenke på de som har minst. Vi vil at oppgjøret skal gi omfordeling, slik at de som har fått minst de seinere år er de som kommer best ut av oppgjøret. Det betyr kjøpekraftsforbedring for de som ligger lavest.
Pensjon blir en del av oppgjøret. Innskuddspensjon er utsatt lønn. Det vil vi ha forhandlingsrett på. Og vi vil styrke opptjeningsgrunnlaget. Det er mest til fordel for de som tjener minst. For en lavlønnet betyr det mye om de første 90.000 av årslønna gir opptjening eller ikke. Gjennom et langt yrkesløp vil forskjellen utgjøre årlig godt over 10.000 kroner i pensjon. Det betyr mye for en som har lite i pensjon fra før.
Jeg synes det er litt urettferdig, for å si det mildt, når det sies at vi i Fellesforbundet ikke tenker på de lavtlønte og kvinnene. Det er jo nettopp det vi gjør. Det er dem, innenfor relativt trange rammer, vi vil gi et løft for både når det gjelder lønn og pensjon. Vi er opptatt av å ha ei lønn å leve av både som yrkesaktiv og som pensjonist.
Så er vi opptatt av at det ikke skal være lov å lage selskapsmessige konstruksjoner for å hindre at arbeidere som må reise bort for å utføre arbeid utenfor bedriften får dekket utgifter med reise, kost og losji, samt eventuelt bortetillegg. Dette er like viktig for så vel for utenlandske som innenlandske arbeidere. Får vi ikke satt en stopper for dette skjer det en reell undergraving av lønna med sosial dumping som konsekvens.
Jeg håper inderlig at vi får gjennomslag for dette, men det blir ingen dans på roser for å få det til.
Vi forstår ikke arbeidsgiverne. Situasjonen for bedriftene er nemlig slett ikke bare mørk.