«Hvordan våger de?»

De fører sine egne bedrifter bak lyset, presser bedrifter til å gjennomføre tilnærmet streikebryteri for å få betalt ut forsikringen om de må stenge på grunn av en konflikt. Alt skaper bare misnøye, splid og dårlig samarbeidsklima i alle ledd i alle våre hotell.

Olav Thon og Petter Stordalens store formuer blir i disse dager utfordret av en gjeng studenter, utlendinger og slitere som har satt foten ned. Nok får være nok.

Renholderen som vasker 25 rom for dag.
Resepsjonisten som håndterer oppimot 300 utsjekk på en morgenvakt.
Servitøren som må håndtere rundt 100 gjester før de får hjelp av ledelsen via tilkalling.
Kokken som må lage middag til 200 på en ettermiddag.
Kantinemedarbeideren som serverer lunsj til andre bedrifters ansatte. Gjerne hundrevis.
Konferanseansvarlig som håndterer samlinger av kravstore deltagere på kanskje 400. Hver dag.

Disse gruppene har fått nok nå. For hver dag, når de er kommet hjem, enten fra en endt nattevakt, kveldsvakt eller dagvakt, så er de utkjørt. De skal representere hotellenes varemerke på en best mulig måte. «Clarion loves everybody», sier Choice-kjeden. I Scandic-kjeden skal du føle som om du blir mottatt av en familie. I Thon sier de «Det skulle bare mangle».

Slik er hotellenes fremgangsmåte mot oss publikum – det er om å tilby den best mulige pakken. Service. Pris. Tilgjengelighet. Mat. Konsept.

Alle kjedene fremstår på sine nettsider som at de er miljøbevisste. Tar samfunnsansvar.

Men ingen nevner noe om at det er viktig for dem å faktisk ta vare på de ansatte. Det er kjedelig kommunikasjon, fordi du alltid kan bli «arrestert» på det.

Men det er verdt å merke seg at de samme grupperingene som har jobbet og jobbet for at milliardærene kan flytte penger mellom hotell- og eiendomsdriftene sine, nå synes det er på tide å si fra. 6.000 medarbeidere er i streik.

Jeg tror NHO Reiseliv ikke helt skjønner hvordan de tør. Renholderen. Resepsjonisten. Servitøren. Kokken. Kantinemedarbeideren. Konferanseansvarlige. Hotellenes ansikt utad står nå utad og markerer mot en kynisme i bransjen som ingen trodde noen ville ta.

At enkelte yrkesgrupper har lavere lønn enn andre, er helt ok. Det som ikke er ok, er at en fulltidsjobb ikke er nok for å kunne leve. Ha fritid. Dra på ferie. Det er ikke ok at en person som jobber 100 %, mye av det på kveldstid, ikke skal ha mulighet til å takke nei til ekstravakter, fordi de ikke har råd til å la være.

Det er ikke ok at de som garanterer sikkerheten på hotellene ikke får betalt i form av ubekvemme tillegg på nattestid og det er absolutt ikke greit at bedriftene skal nekte sine tillitsvalgte å kunne forhandle lokalt om lønn, med avtalen i hånd.

I pose og sekk, sier NHO Reiseliv, som presses fra skanse til skanse, av hotellenes ansikter utad. Alle som driver med lokale lønnsforhandlinger, på arbeidsgiversiden og tillitsvalgtsiden, rister på hodet.

Og når NHO Reiseliv først går ut og sier at det er «ikke lønna i reiselivet som er lav, det er alle de andre som er for høye» og 20 timer senere går ut og sier at «grunnen til at lønna er lav, er fordi innvandrerne må ha en plass å jobbe», så viser det at de har gått tomme for argumenter.

Så derfor tvinger nå NHO Reiseliv hotelleiere til å opprettholde en drift som ikke er innenfor lovens veier. De tvinger folk på jobb og bedriver med streikebryteri. Nei, det er ikke ulovlig, men det er moralsk betenkende at en bransjeforening i NHO-systemet nå utfordrer aksepterte regler i tvister i arbeidslivet.

Det er ironisk at de samme eierne som sier til sine kunder at de skal yte det lille ekstra for å få deg og meg til å bli med inn, er de samme som nå systematisk sitter på hver sin gullgås og ser ned på de i gule vester og mumler; «Hvordan våger de».

Børge Ånesen, streikeleder i Sør-Trøndelag for Fellesforbundet

Lenke til innlegg i Dagbladet