Hopp til hovedinnhold

Gammel artikkel!

Denne artikkelen er mer enn 1 år gammel.

Overenskomstene - viktigere enn mange tror

Hva er en overenskomst? Og hvorfor er det så mye bedre å være omfattet av en som arbeidstaker, enn å stå utenfor? Forbundsleder Jørn Eggum gir gode svar i denne kommentarartikkelen fra Magasinet for fagorganiserte.

Bilde: Istockphoto
Kilde: Magasinet for fagorganiserte

Jeg, og den øvrige ledelsen i Fellesforbundet, har deltatt på informasjonskonferanser i forkant av uravstemningene over resultatene i tarifforhandlingene. Slike konferanser rundt om i hele landet er svært nyttige. Vi får møte tillitsvalgte som gir oss direkte tilbakemeldinger på hva de synes om resultatene som ble oppnådd i forhandlinger og meklinger. Tillitsvalgte som deltar på disse konferansene er flinke med å formidle informasjonen tilbake til medlemmene før de skal avgi sin stemme.

Når jeg er ute og snakker om tariffoppgjør, tenker jeg alltid på overenskomstene våre. Hvilken betydning de har for medlemmene. Jeg pleier å si at arbeidstakere som ikke har sine goder og rettigheter dekket av en overenskomst, er som borgere av en nasjon som ikke er dekket av landets lovverk. Utsagnet er spissformulert. Arbeidstakere som ikke er omfattet av en overenskomst, har sjølsagt beskyttelse gjennom lovverket vårt. Men likevel er det en betydelig forskjell. Er du omfattet av en overenskomst, er du garantert lønn og ulempetillegg. Du er garantert lengre ferie, du får bedre pensjon gjennom Avtalefestet pensjon, du får sluttvederlag, kortere arbeidstid osv. Og gjennom Hovedavtalen er tillitsvalgte gitt rettigheter. De taler på vegne av deg. Det er en viktig del av den norske modellen. Den tillitsvalgte er ditt ombud med rettigheter overfor arbeidsgiver.

Avtaledekningen i Norge er høy, men likevel dessverre fallende. I privat sektor har Fafo tallfestet den til 57 prosent i 2014. Ned med tre prosentenheter på ti år. Det betyr at av landets rundt en og halv million arbeidstakere i privat sektor, er det nærmere tre kvart million arbeidstakere som ikke er dekket av tariffavtale. Og som ikke har noen rettigheter utover det vernet som loven gir dem. Blant arbeidsgiverne er organisasjonsgraden større. Mellom 75 og 80 prosent er med i en arbeidsgiverforening. Vi burde ha klart å komme opp i samme organisasjonsgrad for å sikre at flere arbeidstakere har det vernet en overenskomst gir, men også for å sikre maktbalansen mellom partene i arbeidslivet.

Vi har et tomrom å fylle. Da må vi først skaffe oss flere medlemmer. Som hovedregel minst 10 prosent av arbeidstakerne på bedriften innenfor tariffområdet. Når dette er på plass, krever vi normalt at tariffavtale gjøres gjeldende. Fellesforbundet har en sterk organisasjon. Vi har gode argumenterer for å få folk til å organisere seg. Vi har under konflikten på Riksavtalen (hotell m.m.) fått mange nye medlemmer. Flere forstår verdien av å være organisert. Og det er bare på den måten vi kan ha styrke nok til å møte framtidige utfordringer.

Innenfor hotell, restauranter og serveringssteder nådde vi ikke fram under forhandlinger og mekling. Dette er et lavlønnsområde som har sakket akterut i lønnsutviklingen. De er slett ikke flaue over å si at der har de lav lønn. Det som derimot ville være flaut, ville være å ikke gjøre noe med det. Vi stilte rettferdige krav. Arbeidsgiverne svarte med et bastant nei. Situasjonen kunne bare gi ett utfall: Vi måtte gå til streik.