Redaktør i Ukeavisen Ledelse, Magne Lerø, serverer i denne kommentaren krass kritikk av NHO Reiseliv: "De fleste arbeidsgivere må forholde seg til lokal forhandlingsrett. NHO Reiseliv bør nå innse at toget har gått for dagens sentralistiske opplegg", skriver Lerø i Dagens Perspektiv 11. mai.
Gå til Dagens Perspektiv her
Bilde: Faksimile fra Dagens Perspektiv
Det er på tide NHO oppgir sin steile holdning mot lokale forhandlinger slik det kan bli slutt på hotellstreiken. Motytelsen fra Fellesforbundet får være reduserte krav i årets sentrale oppgjør, skriver redaktør Magne Lerø.
NHO reiseliv har rett i at bransjen ikke tåler høye lønnstillegg. Det er dyrt å bo på hoteller i Norge og reiselivet er utsatt for internasjonal konkurranse. Hvis kostnadene øker ytterligere, står flere hoteller og overnattingssteder i fare for å måtte stenge.
I denne bransjen er det mye ufaglært arbeidskraft. Derfor er lønningene lave. Det er ikke noe poeng å sammenlikne lønnsnivået i industriene med lønnsnivået i denne næringen, fordi kompetansen på arbeidskraften i industrien er så mye høyere. Dette er en lavtlønnsbransje, og det er ingen grunn til å løfte bransjen som helhet lønnsmessig.
Det er imidlertid god grunn til at ansatte som jobber ved hoteller som går godt økonomisk, får høyere lønn. Dette vil lokal forhandlingsrett bidra til.
- Vi har mange kjeder som medlemmer, og de vil at lønnsoppgjørene skal skje sentralt. De ønsker at alle ansatte skal tjene like mye, sier Jostein Hansen, forhandlingsleder i NHO Reiseliv til Aftenposten.
At arbeidsgiverne ønsker det, har vi fått med oss. Arbeidsgivere kan imidlertid ikke få alt de ønsker seg. De fleste arbeidsgivere må forholde seg til lokal forhandlingsrett. NHO Reiseliv bør nå innse at toget har gått for dagens sentralistiske opplegg.
NHOs har tidligere uttalt på et generelt grunnlag at en modell med bare sentral lønnsfastsettelse blir for stiv og lønnsdannelsens fordelingseffekt mellom sektorer vil bli betydelig svekket. Dette bør de nå ta til seg i NHO Reiseliv.
Konsekvensen av lokale forhandlinger blir lavere sentrale tillegg og ekstra tillegg til ansatte i bedrifter som leverer pene overskudd.
Til og med i staten har de begynt å se verdien av at lønnsutviklingen skjer lokalt. Akademikerne og staten er alt blitt enige. Staten vil gjerne ha samme modell over hele linjen, men det har arbeidstakerorganisasjonene satt seg imot.
Innen hotell og reiseliv er det motsatt. Her insiterer arbeidsgiverne på å opptre som kjerringa mot strømmen i arbeidsgiverpolitikken.
Kjedene er opptatt av å lønne alle likt og la de lønnsomme subsidiere de som sliter. De hevder også at de ikke har det apparatet som skal til for å gjennomføre lokale forhandlinger og at det mange steder ikke er naturlig fordi det er få som er organisert.
Det er ikke noen til hinder for at man i en kjede subsidierer hoteller som sliter. Det er heller ikke vanskelig å stable på beina det som kreves for å kunne gjennomføre lokale forhandlinger. Dette klarer en å få til på en arbeidsplass uavhengig av hvor mange som er organisert.
Lokal forhandlinger bygger på at lønnsveksten skal tilpasses hver enkelt bedrifts lønnsomhet, produktivitet, fremtidsutsikter og konkurranseevne. Selv om hoteller er organisert i en kjede, bør det være ordninger som understreker at ansatte får sin del av verdiskapingen når det går bra.
For å få slutt på streiken bør NHO Reiseliv signalisere et de er rede til å gi de ansatte en lokal forhandlingsrett. Arbeidstakerne kan da regne med at de bedriftene som går godt økonomisk vil ha noe å gi i lokale forhandlinger. Det betyr at kravene om sentrale tillegg kan reduseres betraktelig. Årets oppgjør handler ikke om å få både i pose og sekk. Konsekvensen av lokale forhandlinger blir lavere sentrale tillegg og ekstra tillegg til ansatte i bedrifter som leverer pene overskudd. Det blir altså økte forskjeller innad i bransjen. Det kan vi leve med.